Vi skal alle dø. La oss snakke om det

Jeg, Thorleif Linhave Bamle, var aldri nærmere min kone enn i tiden før hun døde bare 29 år gammel. Hvor smertefullt det enn var, så satte det meg i stand til å bære henne videre i meg, og dermed formidle noe av hennes kjerne videre til vår datter. At vi var gjennomsnakket gjorde sorgen ren, og jeg var i stand til å være til stede for barnet på 2,5 år.

Da min mor døde elleve år tidligere, i 2005, var jeg 26 år. Da forsøkte jeg meg på flukt. I ettertid forsto jeg at jeg dermed gikk glipp av noen avgjørende øyeblikk mellom henne og meg. Øyeblikk der jeg kanskje kunne få bedre forståelse av hva som kanskje var kjernen i henne, og dermed forstå meg selv bedre.

Vi vet at vi alle skal dø, vi vet bare ikke når, hvor eller hvordan det vil skje, eller hvordan vi vil oppleve det. Er det da mulig å snakke om det? Selvfølgelig. Men ikke alle vil eller klarer det. Det må vi respektere. Samtidig er det mye folkehelse i åpenhet.

For mange kan døden komme altfor tidlig, mens andre dør «mett av dage». For noen kan den komme som lyn fra klar himmel, vi frarøves det kjæreste vi har, mens andre kan rekke å forberede seg og ta farvel. Det fins ingen logikk eller rettferdighet her. Å dø og å miste våre kjæreste er inngripende. Å dele åpent dele sorg og tanker om døden kan gjøre at vi føler oss mindre alene.

Selv om det krever mot, kan det være fint å være «føre var», å stoppe opp og tenke igjennom og snakke om – hva når jeg dør? Mange ønsker at andre skal vite hvor de ønsker å dø og om innholdet i den siste seremonien. En slik samtale kan vi som regel ikke ta én gang for alle, for livet er hele tiden i endring.

Mange ønsker å få dø hjemme, andre håper på en plass i institusjon, særlig fordi de er redd for å være til bry for sine.

Men altfor ofte blir den som skal dø en kasteball mellom hjemmet, sykehus og sykehjem. Samtidig melder det seg spørsmål om tro, tvil, frykt for smerte og bekymringer for de som blir igjen.

Den som er syk og/eller de nærmeste syns noen ganger det er vanskelig å snakke sammen om døden. De ønsker at helsepersonell skal ta initiativ til slike samtaler. Samtidig vet ikke alltid ansatte hva de skal si, eller de er redde for å ta håpet fra pasienten og de pårørende.

Da min kone døde var jeg (Bamle) tett på hele reisen. I alle fall så tett som en kan komme, for helt inn i andres private tanker kommer en jo aldri. Men i samtalene med min kone var det en arena for å reflektere over hva som virkelig betyr noe, for meg og for henne. Det ga meg et møte med min egen dødelighet. Jeg fikk klarere tanker om hvordan jeg ville leve mitt liv. Kanskje ble jeg mer oppriktig mot meg selv.

Det kan være nyttig å lytte til noen som har erfaring med å snakke med mennesker som skal dø. Det er én av årsakene til Hamar kommune og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester arrangerer «Åpenhet om døden»-uken på Hamar fra 7. november.

I løpet av seks dager er døden og sorg tema på kino, i foredrag og i samtaler. For eksempel snakker forfatter Lars Mytting om døden i sine tre siste bøker fra bygda Butangen.

Etter filmen «Ingenting å le av» – når livet er som verst og du ikke trodde det kunne bli verre – er det samtale om hvordan vi møter de tyngste hendelsene i livet.

Andre temaer er å bære håpet og støtte fra frivillige nær døden og i sorgen. Det blir pilegrimsvandring med fortellinger og lystenning i Hamardomen og uken avsluttes med en fagdag.

Vi må tørre å bry oss og ikke være redd for å si noe «feil». Mange ganger er stillhet og det å kunne lytte mer til støtte og trøst enn ord.