Uklart hva lovendringer betyr for kommuner og natur

Det kreves konsesjon etter energiloven for å bygge, eie og drive et vindkraftverk. Søknad om konsesjon behandles av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som vurderer samfunnsnytten av prosjektet mot ulempene.

Selv om vindkraft er en svært arealkrevende virksomhet, har planlegging og bygging vært unntatt fra kommunal arealplanlegging siden 2009. Mange vertskommuner har derfor opplevd å ha liten innflytelse på planprosessen og byggingen av vindkraftanleggene.

For å gi kommunene mer makt i vindkraftsaker, har Olje- og energidepartementet (OED) utarbeidet forslag til endringer i energiloven og plan- og bygningsloven.

Lovforslaget kommer etter at Stortinget i desember 2020 behandlet vindkraftmeldingen og anmodet regjeringen om å innlemme planlegging og bygging av vindkraftanlegg i plan- og bygningsloven.

Forslaget er nå til behandling i Stortingets energi- og miljøkomité. Det innebærer blant annet krav om kommunal arealavklaring etter plan- og bygningsloven i form av en områdereguleringsplan for vindkraftverket før det kan gis konsesjon etter energiloven.

Forslaget får bred støtte fra mange som har levert høringsinnspill. Imidlertid er både KS, Landssammenslutningen av norske vindkraftkommuner (LNVK) og flere andre kritiske til forslaget om at områdereguleringen skal være på et «overordnet» nivå.

Et sentralt spørsmål er hvor langt en kommune skal kunne gå i å sette krav til synlighet for turbiner, maksimal høyde, inngrepsfrie områder, støy og helse i områdereguleringen for vindkraftanlegget. Stridens kjerne er enkelt sagt hvilke krav kommunen skal kunne stille i områdereguleringen, og hva NVE kan bestemme i detaljreguleringen.

Departementet påpeker i høringsnotatet at i prinsippet kan områderegulering og detaljregulering «ha samme detaljeringsnivået når det gjelder arealformål, hensynssoner og bestemmelser».

Lovforslaget gir imidlertid ingen avklaring på hva som skal bestemmes i områdereguleringen, og hva som kan overlates til NVE og utbygger å avgjøre i utforming av detaljplanen.

Det var strid om slike spørsmål som bidro til et så høyt konfliktnivå at Solberg-regjeringen i april 2019 beordret full stans i behandlingen av søknader om å få bygge vindkraft på land.

Et annet sentralt spørsmål er hva forslaget vil bety for muligheten til å ta større naturhensyn enn tidligere. Vindkraftmeldingen (2020), med tilhørende innstilling fra et flertall på Stortinget, slår fast at miljøhensyn skal vektes tyngre enn tidligere i konsesjonsbehandlingen. Når kommuner selv skal finne areal til vindkraft, kan det imidlertid bli mer krevende å planlegge helhetlig og vurdere den samlende belastningen på naturen.

Vindkraftutbyggingen har så langt skjedd uten en overordnet plan for lokalisering og utbyggingstakt. Utbyggere har funnet fram til aktuelle steder og tatt direkte kontakt med grunneiere og ordførere for å undersøke mulighetene.

Det var nettopp for å sikre større forutsigbarhet og en mer helhetlig styring av utbyggingen, at NVE fikk i oppdrag av departementet å utvikle en nasjonal rammeplan for vindkraft på land. Rammeplanen ble imidlertid møtt med så stor motstand fra kommunene i de 13 geografiske områdene som ble utpekt som «best egnet» for vindkraft, at Solberg-regjeringen bestemte seg for å skrote hele planen, like før kommunevalget høsten 2019.

Flere planlagte vindkraftanlegg ligger utenfor områdene som NVE utpekte som best egnet. I rammeplanen het det at i slike områder skulle det bli «vesentlig vanskeligere» å få konsesjon. Når det nå blir opp til kommunene å sette av areal til vindkraft, er det sannsynlig at slike områder vil bli tatt i bruk.

Det er heller ikke gitt at reguleringsplikt etter plan- og bygningsloven bidrar til målet om sterkere vektlegging av miljø og landskap for hvert enkelt vindkraftverk. Plan- og bygningsloven skal sikre at ulike hensyn bli avveid i planprosessen, men miljøhensyn kan fort tape mot ønsker om mer utbygging og større skatteinntekter.

Bedre ivaretakelse av miljøverdiene må sikres gjennom tydeligere lovregler og ufravikelige minstekrav. Økt bruk av regionale planer kan være viktig for å vurdere samlet belastning på naturen og bøte på manglende helhetlig planlegging. I tillegg må det stilles strengere krav til konsekvensutredningene for å sikre at naturverdiene blir tilstrekkelig kartlagt og ivaretatt.

I mangel av slike tiltak er det risiko for at vindkraft blir bygget på feil steder ut fra både naturhensyn og samfunnets behov. Det er verken lokalsamfunn eller storsamfunnet tjent med.