De krevende varslingssakene

Når rasende ansatte som anonymiseres, får stå fram i mediene med anklager som ofte går direkte på ledere og deres yrkesutøvelse, er resultatet alltid svært rammende både for den enkelte og virksomheten som helhet.

Lokal- og regionalmedier slår uten unntak varslingssaker i kommuner stort opp, og den negative omtalen søkemotor-limes til de involverte personene i overskuelig fremtid.

Så skadelig kan medieomtalen være, og så vanskelig kan det være å rette opp feilaktige inntrykk som først ble skapt, at eneste utvei som gjenstår (bortsett fra injurierettssak), er å klage til den 100 prosent pressekontrollerte PFU, der bare 20–25 prosent av klagere får medhold.

Et ferskt eksempel er klagen fra kommunedirektøren i Fitjar på lokalavisene Fitjar-Posten og Stord24. Til tross for at han ble frikjent for anklager om skadelig lederstil i en ekstern advokatrapport, slo avisene varslernes påstander stort opp og fremstilte advokatrapportens konklusjon på en urimelig måte.

Personvernhensyn og taushetsplikt gjør det i de fleste varslingssaker utfordrende å forsvare seg og imøtegå påstander på en god måte. Og fordi medieomtalen normalt starter med at varsleren(ne) står fram med grove påstander, og kommunale ledere ikke kan si så mye, blir den initiale dekningen lett ubalansert.

Det er også typisk at varslere umiddelbart går til pressen, slik at de som angripes ikke får reell mulighet til å sette seg inn i saken og gi fornuftige svar. Dette var eksempelvis situasjonen da Subjekt ble klaget inn for omtalen av en skoleleder i Trondheim kommune, og da Agderposten ble innklaget for angrepet på den daværende kommuneoverlegen i Bykle og Valle.

Bodø Pensjonskasses klager på Bodø Nu, NRK, Avisa Nordland og igjen på Bodø Nu, viser hvor ekstremt ressurskrevende en enkelt varslingssak kan være.

Det er gode grunner til at retten til å varsle er lovfestet i arbeidsmiljøloven, og at varslingsinstituttet er viktig og nødvendig i et moderne samfunn.

Når varslere ikke har gått tjenestevei, og heller ikke har involvert fagorganisasjon og tillitsvalgte, styrkes mistanken om at motivasjonen for å gå til mediene vel så mye skyldes ønsket om hevn eller omkamp som å rette søkelyset mot noe kritikkverdig.

Det kan også synes som om fremveksten av sosiale medier har senket terskelen for å kritisere andre offentlig.

Kommunale virksomheter er på grunn av «eiersituasjonen» langt mer utsatt for varslingssaker enn private. Og offentlighetsloven gjør at mediene kan la innsynsbegjæringer hagle. (Noen burde regne ut hva medienes tusener av innsynsbegjæringer faktisk koster samfunnet.) Denne loven er utvilsomt en hovedårsak til at statlige og kommunale virksomheter er utsatt for en mer omfattende og kritisk mediedekning enn private.

Her er noen råd for mediehåndtering i varslingssaker:

• Om mulig, ta selv kontakt med redaktør eller journalist i lokal-/regionavisen, og gi informasjon om saken.
• Når en journalist uventet tar kontakt, be om å få e-post med spørsmål og samtlige anklager som vil bli publisert. Den kanskje vanligste grunnen til at medier felles i PFU for brudd på god presseskikk, er at de ikke forelegger for den angrepne part det konkrete innholdet i alle sterke påstander av faktisk art. Motstå alltid tilbøyeligheten til å svare ut saken på telefon der og da.
• Få kontroll på faktum i saken. Prøv å forhandle med journalisten om en tidsfrist for svar som gjør dette mulig. Husk at du har rett til «rimelig tid» på å svare. Jo mer komplisert og omfattende saken er, desto mer tid har du rett til.
• Svar skriftlig på samtlige spørsmål. Mediene er presseetisk forpliktet til å gjengi skriftlige svar. Ikke underdriv sakens betydning og skjønnmal situasjonen. Ta ansvar for feil.
• Hvis fysisk intervju, be alltid om sitatsjekk.
• Et risikabelt, men i noen situasjoner effektivt grep, er å be journalisten om kildevern og mulighet til å gi opplysninger anonymt. Får du skriftlig løfte om kildevern, kan du gi opplysninger som du ellers er forhindret fra å kunne gi.