Vi trenger et mer rettferdig inntektssystem

Nesten før pressekonferansen til inntektssystemutvalget for kommunene var over, hadde en del nasjonale politikere krystallklart sagt de var imot forslagene. Det til tross for at de fattigste kommunene disponerer under halvparten av inntektene per innbygger sammenlignet med de rikeste.

Jeg forstår ikke hvorfor dagens forskjellsbehandling er riktig. Hvorfor er det rettferdig?

Kommune-Norge er mangslungent. Utfordringene er ulike. Mulighetene er ulike. Utvikling, vekst og fraflytting er ulik. Men forventningene om gode velferdstjenester til alle innbyggerne, den er lik. Med det som utgangspunkt bør de økonomiske forutsetningene ikke være altfor ulike.

De foreslåtte endringene i kommunenes inntektssystem vil i noen grad minske forskjellene mellom kommunene. De løser ikke alt, langt derifra. Fortsatt vil kommuner som den jeg bor i, være blant de i landet som får minst penger gjennom statlige overføringer, skatt mm. Men endringene som foreslås, vil gi en noe bedre fordeling kommunene mellom. Jeg synes vi skal lytte til utvalgets argumenter og forslag.

I all hovedsak brukes kommunenes inntekter til drift og investeringer av de viktigste velferdstjenestene. Omsorg beslaglegger om lag 30 prosent, skole og barnehage til sammen drøyt 30 prosent. Det resterende fordeles på forebyggende helse, sosialtjenester, tekniske tjenester, kultur, administrasjon mm.

Driftsutgiftene er i stor grad bundet opp i lønn til lærere, sykepleiere og andre ansatte. Lønnsnivået i offentlig sektor er om lag det samme uavhengig av om du bor i nord eller sør, by eller bygd.

I dag har altså den ene kommunen mer enn dobbelt så mye penger per innbygger som en annen. Det vil da si, veldig grovt sagt, at det er dobbelt så mange ansatte i den ene kommunen, eller kun halvparten så mange ansatte, for å gjøre samme oppgave.

Så er det et faktum at kommunene er ulike både av geografisk størrelse og av innbyggere. Noen kommuner har en eldre befolkning som trenger mer omsorgstjenester. Andre har mange barn og unge, med økt behov for kapasitet i barnehage og skole.

Noen kommuner er tettbebygde, noe som gjør mer effektiv drift enklere. Andre er mer grisgrendte, med lengre avstander for ansatte i hjemmesykepleien og mindre muligheter for en sentralisert struktur. Dette kompenserer inntektssystemet for, og slik bør det fortsatt være.

Men når kravene til oss som kommuner stadig blir likere via lovkrav, statlige bemanningsnormer og rettighetsfesting, da må også Stortinget gi oss litt likere økonomiske forutsetninger for å løse oppgaven.

Og bare så det er klart: Jeg ber ikke om at vi skal få helt like bevilgninger fra staten. Jeg aksepterer glatt at en del sentrale kommuner har bedre forutsetninger for vekst og mer effektiv drift.

Jeg aksepterer at det er krevende i mange distriktskommuner, og at vi bør bruke politikk for å utjevne også slike forskjeller. Men et eller annet sted går det en grense for forskjeller i tilgjengelige ressurser per innbygger. Det er rett og slett ikke bra at noen kommuner disponerer under halvparten så mye penger per innbygger som andre.

Det synes jeg også nasjonale politikerne som allerede nå har krystallklare meninger, bør tenke over. Synes dere virkelig at dagens situasjon er riktig? Eller gikk dere bare på autopilot imot forslagene? Hvis så, synes dere det er en tillitvekkende håndtering av kommunene som leverer de viktigste velferdstjenestene til innbyggerne?

Heldigvis har vi et år på oss før Stortinget skal ta stilling til utvalgets forslag. Den tiden kan gjerne brukes til refleksjon og diskusjon, fremfor mer autopilot og korte slagord.