Vi blir avkrevd millioner uten lovhjemmel

Etablering og drift av barnevernsinstitusjoner er en stor og kostbar oppgave for det statlige barnevernet. Over 5 milliarder kroner i året bruker staten på institusjonene.

Kommunene skal kun betale en egenandel for en institusjonsplass, står det i barnevernsloven.

I såkalte gråsonesaker har staten utviklet en praksis der de forlanger at kommunene skal inngå avtaler om å betale mer enn egenandelen. Her forklarer vi hvorfor vi mener at den er rettslig uholdbar.

Barnevern er fordelt mellom kommune og stat. Statlig barnevern utøves av Bufdir og dets divisjon Bufetat. I Bufdirs årsrapport for 2022 oppgis at det var 1.378 barn med opphold i institusjon, det ble brukt 5,6 milliarder på institusjoner, og staten innkrevde 2 milliarder i kommunale egenandeler.

Det er ulike grunner til at et barn plasseres på institusjon. Det mest ressurskrevende er hvis barnet har vist alvorlige atferdsvansker ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, vedvarende problematisk bruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs atferd. Vedtak fattes av barneverns- og helsenemnda.

Institusjonsplasser er kostbart. Hvis nemnda beslutter for eksempel 3:1-bemanning og våken nattevakt, kan plassen koste 15–20 millioner kroner i året.

Kommunale egenandeler er regulert i barnevernsloven § 16–5. Egenandelen er begrenset til en sats som er fastsatt av departementet. Satsen er tatt inn i statsbudsjettet og er 182.700 kroner per måned, det vil si om lag 2,2 millioner per år.

Institusjonene (staten) plikter til enhver tid å ha en bemanning som sikrer forsvarlig drift, også for de mest ressurskrevende barna. Bemanning er dyrt.

Med gråsonesak menes hvis et barn har en psykisk lidelse hvor det antas at det kan være behov for tiltak etter andre velferdslover. Da forlanger staten at kommunen skal inngå avtale om å betale mer enn lovens egenandel.

Merbetalingspraksisen begrunnes i rundskriv Q-06/2007 fra Barne- og likestillingsdepartementet. Der står det at dersom et funksjonshemmet barn plasseres i barnevernsinstitusjon, skal kommunen dekke den del av utgiftene ved institusjonsoppholdet som knytter seg til barnets funksjonshemning, i tillegg til ordinær andel av oppholdsutgiftene.

Staten er ikke bundet av den ordinære betalingsordningen hvis «omsorgssvikten [ikke] er den dominerende årsak til barnets funksjonshemning», påstås det i rundskrivet.

Staten har nok ment at sånne barn egentlig skulle vært tilordnet kommunal helse- og omsorgstjeneste, og at institusjonsplass gir en besparelse for kommunen.

I 2008 ble rundskrivoppfatningen adoptert inn i en samarbeidsavtale mellom departementet og KS. Ett av avtalepunktene var opprettelse av et uavhengig organ som kunne gi rådgivende uttalelser ved uenighet mellom stat og kommune om hvem som skal dekke utgiftene blant annet ved plassering på barnevernsinstitusjon.

Organet fikk navnet Barnevernets tvisteløsningsnemnd (BTN) og består at tre jurister. BTN er fortsatt operativt og har siden 2010 avsagt 60 publiserte uttalelser.

Selv om uttalelsene er rådgivende, ligner de i form og innhold (anonymisert) på en dom. Flesteparten går ut på at kommune og stat skal dekke halvparten hver av kostnadene som overstiger egenandelen. Resultatet i gråsonesakene blir da at kommunen i tillegg til den lovbestemte egenandelssatsen, betaler halvparten av de kostnadene som staten er ansvarlig for. Istedenfor 2,2 millioner kan kommunen bli avkrevd opptil 10–11 millioner kroner per år.

Det praktiseres med andre ord to konkurrerende betalingsregler for statlige barnevernstiltak, den ene vedtatt av Stortinget og den andre egenutviklet av staten, som har avfødt det avtalebaserte tvisteløsningsorganet BTN.

For mange har nok departementsrundskrivet og BTN fremstått såpass autoritativt at man ikke har tenkt over at disse så å si opererer på siden av lovens ordning. BTN synes heller ikke mottakelig for rettslige innvendinger mot merbetalingspraksisen. Slike rettstanker hos nemnda ville jo virke selvutslettende.

Jussen er klar: Stortingets lovgivning trumfer departementsrundskriv og avtalebasert praksis, ved motstrid.

Vi ser ikke at loven hjemler den årsakslære staten og BTN baserer merbetalingspraksisen på. Barnevernsloven skiller ikke mellom årsaker til et barns alvorlige atferdsvansker. Tvert imot fremgår det av lovforarbeidene at de fleste barna på institusjon har minst én psykisk lidelse, og mange har sammensatte problemer.

Lovgiver har ikke pålagt kommuner en annen kostnadsfordeling i gråsonesaker. Kommunen plikter ikke å signere avtaler om å betale staten millioner ekstra. Kostnadsfordelingen er en naturlig lovgiveroppgave og ikke noe som forhandles og avtales. Nittedal har mottatt merbetalingskrav og protestert.