Myrene er viktige karbonlagre, men mer enn en tredjedel av dem er ødelagt, skriver Dagmar Hagen.

Myrene er viktige karbonlagre, men mer enn en tredjedel av dem er ødelagt, skriver Dagmar Hagen.

Foto: Ove Bergersen / Samfoto
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kommunene kan avgjøre skjebnen til verdifull natur

Å bygge ned naturen kan koste oss milliarder av kroner hvert år. Sitter kommunene med joker eller svarteper i spillet om verdifull natur?

Påstander om kommunenes slepphendte arealplanlegging og raserte naturområder slår imot oss fra avisenes framsider og i sosiale medier.

Kommunene sitter på den viktigste ressursen – arealet. Ta styringa og still krav!

Beregninger fra konsulentselskapet Deloitte viser at Norges brutto nasjonalprodukt kan minke med 80 milliarder kroner årlig, hvis nedbyggingen fortsetter i samme tempo. Da er det viktig at de som styrer i kommunene ikke mister hodet (eller motet), men heller ser muligheten til å bygge kunnskap og utvikle gode løsninger for natur i framtidig planlegging.

Naturen er under press verden rundt. Det er godt dokumentert. Over en million arter er direkte truet av utryddelse.

Heller ikke i Norge er situasjonen noe å skryte av. Halvparten av fugleartene våre står på rødlista, som betyr at det er fare for at de kan dø ut.

Mer enn en tredjedel av myrene er ødelagt. Grøftede myrer spyr ut karbon til lufta, og artene som levde der, har tørket bort.

Den klart største trusselen mot norsk natur er nedbygging av areal, til hyttebygging, fornybar energi, veier, næringsområder og boliger. I tillegg kommer arealer til skogsdrift og landbruk. Alt i alt og enkeltvis mange gode formål, men med den skremmende konsekvensen at naturområder spises opp fra alle kanter. Dette har vi sett i oppslaget på NRK om 44.000 nye naturinngrep og TV-serien Oppsynsmannen.

Ironien er at vi er helt avhengig av sammenhengende natur for å overleve. Naturgodene legger grunnlag for økonomien og gjør det mulig å leve rundt omkring i norske kommuner.

Karbonlagring, pollinering, vannrensing, produksjon av vilt og fisk, beiteressurser og flomsikring er et lite utvalg av slike goder. Å ødelegge natur representerer en såkalt naturrisiko.

Kommunene må ta naturrisiko på alvor. Nakne hogstflater, forbygde elver og drenerte myrer er en naturrisiko, fordi det øker faren for flom, ras og erosjon.

Kommunene må også forholde seg til globale utfordringer, til nasjonale miljømål og internasjonale avtaler.

Det er naturrisiko dersom en kommune sover i timen og ikke skjønner at naturtap kan innebære endring i subsidier, rammebetingelser og tapt omdømme. Hvem vil vel være kommunen som er en sinke på natur og bærekraft?

Det er ikke lett for kommunene å drive god og framtidsrettet arealplanlegging der natur får større plass. Det er mange oppgaver som skal løses, sprikende interesser og økonomisk press.

Jeg har ikke en ferdig oppskrift til kommuneansatte og politikere som lever i kryssilden, men kan prøve meg på fire gode råd:

  • Bygg kunnskap for å kunne gjøre egne vurderinger. Sammenhengen mellom natur, økonomi og gode liv er komplisert. I møte med kunnskapsrike interessegrupper og utbyggere er det helt nødvendig at politikere og planleggere er i stand til å ta kvalifiserte valg. Det finnes mye og lett tilgjengelig kunnskap, og fagmiljøene stiller gjerne opp for kommunene.
  • Ta vare på natur for å sikre gode og trygge liv i kommunen. Bevaring av natur er ikke en luksus man unner seg når alle andre oppgaver er løst. Intakt natur nødvendig for å levere naturgoder. Et mål kan være at nye utbygginger legges på grå arealer der naturen allerede er ødelagt.
  • Bli tøffere i møte med utbyggere. En klassisk situasjon er at selskaper kaster blikket på kommunale arealer og mer enn antyder gode økonomiske utsikter dersom de får bygge ut industriområder, vindkraft eller datalagringssenter. Det er ingen grunn til at kommunene skal takke og bukke med lua i hånden. Dere sitter på den viktigste ressursen – arealet. Ta styringa og still krav!
  • Ta naturrisiko på alvor. Tap av natur, sammen med mer ekstremvær og klimaendringer, gjør samfunnet mer sårbart. Dette handler om innbyggernes trygghet. Hensyn til natur må inngå i risikovurderingen på samme måte som klimarisiko, økonomisk risiko og IT-sikkerhet. Da vil naturen vinne i flere saker enn før.

Moderne og attraktive kommuner tenker framover når de skal skape trygge samfunn. Oppmerksomheten om naturtap og arealplanlegging er en vekker.

Å bygge kunnskap og utvikle gode løsninger for natur i framtidig planlegging kan være forskjellen på å sitte med jokeren istedenfor svarteper.