Gebyrene stiger – hvordan begrense økningen?

De siste månedene har det vært en rekke medieoppslag om stor økning i de kommunale gebyrene innen vann- og avløpsnettet (VA) og avfallshåndtering. Økt rente, klimautfordringer, vedlikeholdsetterslep, EU-krav og regionale utslippsutfordringer som i Oslofjorden, er noen av forklaringene.

Det finnes handlingsrom som ikke blir brukt, og som kan begrense økningen i gebyrene.

Flere aktører har pekt på at vedlikeholdsetterslepet er betydelig. Dette kan forklares med manglende bevissthet om vedlikehold, eller manglende vilje til å prioritere dette.

På kort sikt vil økt vedlikehold øke gebyrene. En slik strategi vil bli dyrere også på sikt. Uavhengig av årsak til et vedlikeholdsetterslep, vil det utvilsomt medføre økte gebyrer på et eller annet tidspunkt. Utfordringen er å løse dette så rimelig og forutsigbart som mulig for samfunnet og brukerne.

Vi stiller oss spørrende til om dagens selvkostregime er best egnet til å løse utfordringene. Det gir ikke gode forutsetninger for å prioritere vedlikehold og nødvendige oppgraderinger, og gir få insitamenter til effektiv drift.

Bør det i større grad stilles krav til kommunal effektivitet enn i dag, der en kommunes ineffektivitet belaster den «skattefinansierte» delen av kommunen? Bør fagfolk eller lokalpolitikerne definere behov og standard? Bør selvkost erstattes av et system for inntektsrammer, slik som for nettdelen i kraftsektoren?

Kan slike system bidra til bedre organisering, effektivisering og utnyttelse av stordriftsfordeler? Eller vil et slikt system bare øke byrden på den «skattefinansierte» delen av kommunen?

Det er gode grunner for å se nærmere på dette, men det trengs bedre kunnskapsgrunnlag.

Det er imidlertid særlig to faktorer som påvirker gebyrgrunnlaget etter dagens regelverk, og som ikke behøver en omveltning av hele selvkostsystemet; selvkostrenten og avskrivningstiden som benyttes.

De siste par årene har vært preget av en sterk stigning i rentenivået etter en lang trend med fall og historisk lave renter under pandemien. Kalkylerenten som brukes i selvkostberegningene har også endret seg over tid. På 80-tallet var kalkylerenten kommunalbankens pt-rente, i 2003 endret til treårs statsrente + 1 prosent, og i 2014 til femårs SWAP + 0,5 prosent.

Begrunnelsen for tre- og femårsrenten har vært at disse rentene er mer stabile enn «flytende» rente. Det er de, men bevegelsene har vært store de siste årene.

Utfordringen med dagens kalkylerente er differansen mellom kalkylerenten og den faktiske lånerenten. Rentedifferansen varierer over tid, og dette påvirker kommunens budsjettbalanse selv om kommunen har gebyrer etter selvkost.

Differansen er mulig å redusere/fjerne med bruk av finansielle instrumenter eller lån med spesielle vilkår. Men vår erfaring er at svært få kommuner har kunnskap og finansreglement hvor dette er med, og at rentebindingsavtaler ofte øker både renterisikoen og kostnadene.

Etter vårt syn bør derfor kalkylerenten endres til en rente som er nær kommunenes faktiske lånerenter, for eksempel tremåneders Nibor pluss en margin som dekker kommunenes lånekostnader og risiko.

Hvor lang levetid har et vannrør? Økonomisk er det i dag ulike regler som regulerer dette. Selvkostforskriften legger «den utnyttbare levetiden til det varige driftsmiddelet» til grunn.

«Samtidig er det adgang til å fastsette den utnyttbare levetiden (…) lik avskrivningsperioden som er benyttet i virksomhetens årsregnskap». Det medfører forskjellig avskrivningstid mellom regnskap etter regnskapsloven, selvkostreglene og kommuneloven.

Utfordringen er at kommunelovens regler begrenser avskrivningene til 40 år, en begrensning som de andre regelverkene ikke har, og en makstid som er kortere enn faktisk levetid på infrastruktur på VA-sektoren.

Lengre avskrivningstid vil på kort sikt medføre lavere gebyr. Kostnadsfordeling over brukstiden blir også riktigere. Regelverket åpner for at kommunene kan ha ulike avskrivningstider innen selvkost og i kommuneregnskapet.

Velger kommunen lengre avskrivningstid på gebyrene enn i regnskapet vil det medføre at kommunens «frie» inntekter må mellomfinansiere driften av VA-nettet eller avfallshåndteringen i mange år. Kommunen må da kutte i øvrige kommunale tjenester.

Etter vårt syn er det på tide at departementet gjør en vurdering av avskrivningstidene i forskriften, slik at de er i samsvar reelle økonomiske levetider, selvkostforskriften og regnskapslovens regler. Slik regelverket nå er utformet, vil det være mulig å redusere gebyrene ved å skille vann- og avløpsanleggene ut i IKS eller kommunalt eide AS, og bruke regnskapslovens regler for avskrivninger.