Familieråd kan være et godt forebyggende tiltak

Familierådskoordinator Cecilie Bjørnsdatter Hamm etterlyser i et innlegg i Kommunal Rapport mer bruk av familieråd i barnevernstjenestene rundt om i landet. Jeg støtter hennes oppfordring.

I et prosjekt vi hadde på RKBU (Regionalt kunnskapssenter for barn og unge) nord mens jeg jobbet der, undersøkte vi hvilke erfaringer saksbehandlere i barnevernet hadde gjort med familieråd anvendt i fosterhjemsarbeid. Vi gjorde noen interessante funn som kan være nyttige å ta med i det videre arbeidet.

Dette var et underprosjekt til et stort, nasjonalt prosjektet om fosterhjemsarbeid og psykisk helse hos deltakere i familieråd som vi fikk tildelt fra Bufetat. Astrid Strandbu, som hadde tatt sin doktorgrad på nettopp familieråd, var prosjektleder.

I underprosjektet intervjuet vi på telefon 20 personer som hadde jobbet med familieråd for barn i alderen opp til 20 år. Noen få av de vi ringte til, ville ikke delta i studien. Deres uttalelser er derfor utelatt. Tilbake har vi 16 intervjuer. Disse 16 ville gjerne at deres erfaringer skulle registreres, og de foresatte som de hadde samarbeidet med, samtykket til dette.

De barnevernsansatte fylte også ut et spørreskjema, men det er telefonsamtalene og vurderingene som kom fram der, jeg vil framheve i denne sammenhengen. Vel var underprosjektet lite, men likevel er det verdt å merke seg hvilke erfaringer disse ansatte i barnevernstjenestene fortalte om.

Tre resultater peker seg ut, og jeg vil kommentere disse underveis.

Det positive med familieråd er allerede godt dokumentert. Generelt kan det knyttes til en mer utpreget demokratisk praksis der både familiemedlemmer og barnet selv får mer å si. Barnet er svært tilfreds med at det viser seg at mange i familien får vite hvordan de har det, og de vil gjerne hjelpe barnet, som også får delta aktivt i gjennomføring av det første familierådsmøtet.

Utfordringene hefter ved de oppfølgende familierådene, som egentlig skal finne sted, men som ofte forsvinner over i andre tiltak, knyttet til mer tradisjonelle arbeidsmåter i barnevernet.

Dette er de tre resultatene vi fant:

1. Barnet ønsket ikke flere familieråd. Det første familierådet mente de var tilstrekkelig. Det var funnet gode løsninger blant de som var til stede, og både for barnet og de voksne fungerte tilværelsen nå bra. Noen ganger kom barnets negative innstilling fra dårlige erfaringer de hadde gjort i det første familierådet, og fra tidligere erfaringer med barnevernet, noe som gjorde at de ikke orket mer. Det var ikke alltid at barnet følte seg godt ivaretatt, selv om de hadde en utvalgt støtteperson i møtet.

Det skal nevnes her at en bekymring fra barnevernets side, var at barnet under møtet ville føle seg som en «kasteball» ved at flere i familien ville avslå å være fosterforeldre.

2. Barnevernet var underbemannet. Det er stor utskiftning av personale. Hver ansatt synes å arbeide under et konstant tidspress som gjør at mange føler de ikke får gjort det de gjerne skulle, de har ikke tid til å gjøre den gode jobben de ser det er behov for.

Familieråd krever videre mer av de ansatte enn vanlig barnevernsarbeid gjør. Selv om de ansatte får en tilbaketrukket posisjon i arbeid med familieråd, og familiemedlemmer skal være mer aktive, så krever familieråd en nytenkning av fagkunnskapen til den enkelte ansatte. Et oppfølgingsansvar hviler tungt på det kommunale barnevernet som helhet.

3. Barnevernets organisering lå ikke til rette for at oppfølgingen kunne skje gjennom flere familieråd med de samme deltakerne som hadde vært til stede på det første møtet. Dette var både et økonomisk og praktisk problem. Mange familiemedlemmer bor langt fra stedet der barnet bor, fordi familiemedlemmer i dag ofte er spredt over store avstander. Det er vanskelig å samle dem, og det kunne blir nødvendig med reise- og oppholdskostnader som barnevernet selvsagt måtte dekke.

Ofte ble oppfølgingen overlatt til en annen avdeling i det kommunale barnevernet. Saksbehandlere var ofte kritiske til hvordan arbeidet ble organisert, og hadde stor forståelse for at familie, nettverk eller barnet selv syntes det var vanskelig at de stadig måtte forholde seg til nye barnevernsarbeidere.

Men de ansatte intervjupersonene var også lojale overfor sin arbeidsgiver. Organiseringen i det kommunale barnevernet var innrettet på effektivisering, og det bidro til at familierådsverdiene var vanskelig å følge.

Vi som gransket intervjumaterialet, konkluderte med at det ordinære barnevernet var bygd på en lineær tankegang, der resultatet skulle være at alle bestrebelsene gjort fra barnevernets side, ga et vellykket resultat. Barnets beste var ivaretatt ved at barnet hadde fått en bedre tilværelse enn tidligere. Tilfredsheten kunne måles.

Men i familieråd er tankegangen annerledes. Det er ikke sikkert at alt fungerer bra med en gang. Ofte må det justeringer til, barnets egne vurderinger skal veie tungt. Tankegangen er ikke lineær, men sirkulær.

Det kan ta lang tid, kreve god kommunikasjon, stabile hjelpere og mange endringer over tid, før en kan si at barnets beste er ivaretatt på en måte som barnet selv og fosterforeldre kan leve med. Familierådsverdier kan ikke alltid måles.

Familieråd kan uten tvil fungere godt som et forebyggende tiltak, når det biologiske foreldreskapet kommer til kort. Det er muligens krevende og kostbart på kort sikt, men en viktig prosess er startet.

Gjennomført på en forsvarlig og gjennomtenkt måte som forebyggingstiltak, kan familieråd kanskje forhindre at kostnadskrevende samfunnsmessige og personlige tragedier finner sted.