Ansvar for forebygging av omsorgssvikt er løftet til politisk nivå. Det betyr at kommunestyret skal prioritere hvilke ressurser som skal til barnevernstjenesten og til økt tidlig, tverrfaglig innsats i andre tjenester i oppvekstsektoren, skriver Hanne Ingerslev.

Ansvar for forebygging av omsorgssvikt er løftet til politisk nivå. Det betyr at kommunestyret skal prioritere hvilke ressurser som skal til barnevernstjenesten og til økt tidlig, tverrfaglig innsats i andre tjenester i oppvekstsektoren, skriver Hanne Ingerslev.

Foto: Tarjei E Krogh / Samfoto
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Er lokalpolitikerne tett nok på barnevernet?

Barnevernsreformen krever godt samspill mellom politisk, administrativ og faglig ledelse.

Barnevernsreformen krever betydelige omstillinger i kommunene. Kommunene har fått økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernsoppgavene. Samtidig skal kommunene vri tjenesteapparatet til mer tidlig tverrfaglig innsats. Dette krever godt samspill mellom politisk, administrativ og faglig ledelse.

Mye kan tyde på at kommunene i flere år må bevilge mer penger både til barnevernet og til oppvekstsektoren.

De siste årene er det lokalpolitiske ansvaret styrket i lovverket. Dette skyldes dels kommunens økte ansvar, dels den store variasjonen som er påvist i kvaliteten i barnevernsarbeidet. Det er funnet en sammenheng mellom kvalitet og hvor tett politikerne er på fagutviklingen i barnevernet og samordning av tjenestetilbudet.

Lovendringene skal bidra til at politikerne kommer tettere på. Kommunestyret må nå selv ta stilling til kvaliteten og tilstanden i barnevernstjenesten mht. kapasitet og kompetanse.

Ansvar for forebygging av omsorgssvikt er også løftet til politisk nivå. Det betyr at kommunestyret skal prioritere hvilke ressurser som skal til barnevernstjenesten, og hvilke ressurser som skal gå til økt tidlig, tverrfaglig innsats i andre tjenester i oppvekstsektoren.

Hvor krevende dette vil være, er avhengig av kommunens inntekter og i hvilken grad kompensasjonen for de nye oppgavene samsvarer med de reelle utgiftene knyttet til tiltak og oppfølging av hvert enkelt barn.

Å sette av ressurser til mer tidlig tverrfaglig innsats vil i flere kommuner kollidere med politikernes overordnede ansvar for at barnevernstjenesten har riktig kapasitet og kompetanse. Det skyldes at det vil ta tid før tidlig tverrfaglig innsats i kommunens grunntjenester fører til et mindre behov for tyngre barnevernstiltak.

Mye kan tyde på at kommunene i flere år må bevilge mer penger både til barnevernet og til oppvekstsektoren enn i dag. Dette må gjøres fram til det forebyggende arbeidet bærer frukter, og behovet for omsorgsovertakelser går ned.

For å navigere mellom disse ulike hensynene, trengs godt samspill mellom politikk, administrasjon og fag. Forvaltningen må peke på hvordan ulike veivalg kan slå ut for barn og unge i risiko, både når det gjelder barn som trenger forebyggende tiltak fra kommunens grunntjenester, og barn som trenger intensiv oppfølging fra barnevernstjenesten mens de bor hjemme, eller trenger oppfølging mens de bor i fosterhjem.

Bare gjennom et godt beslutningsgrunnlag kan politikerne ta sitt overordnede ansvar og være gode ledere.

Den lovpålagte rapporten til kommunestyret om tilstanden i barnevernstjenesten skal gi grunnlag for politiske drøftinger og prioriteringer. Forvaltningen må derfor gi tydelige beskrivelser og analyser av de lokale utfordringene, og hvordan forvaltningen ser det som hensiktsmessig å møte dem.

En god tilstandsrapport kan gi politikerne forståelse av hvordan de fra sitt ståsted kan gi rammer og sette retning for god fagutvikling i både barnevernet og i oppvekstsektoren.

En skriftlig rapport er imidlertid ikke nok. For å få tilstrekkelig innsikt i barnevernsområdet har det vist seg nyttig at forvaltningen også gir en muntlig presentasjon, der politikerne kan stille spørsmål og få ting utdypet.

Selv om plikten til å gi kommunestyret en tilstandsrapport er lagt til kommunedirektøren, kan det likevel være grunn til å vurdere om den muntlige presentasjonen bør gis av kommunedirektøren, kommunaldirektøren eller leder av barnevernstjenesten. Hvem kan bringe politikerne tett nok på?

Samspillet mellom politikk, administrasjon og fag praktiseres ulikt i kommunene. Noen kommuner holder seg strengt til timeglassmodellen. Andre åpner for hyppige møtepunkter mellom politikk og fag. For eksempel møter barnevernsledere i mange kommuner regelmessig i politiske utvalg og i kommunestyret for å redegjøre for spørsmål knyttet til barnevernsområdet.

Dette kan for eksempel dreie seg om utbygging av barnevernets tiltaksportefølje og planer for kompetanseheving. Det kan også gjelde beskrivelser av hvordan barnevernsarbeid utføres i praksis når tjenesten undersøker et barns omsorgssituasjon, gir foreldreveiledning eller følger opp barn i fosterhjem.

Informasjon fra en leder med nærhet til feltet har vist seg å gi politikerne innsikt i dette politiske tjenesteområdet som lokalpolitikere generelt har mindre kunnskap om enn andre kommunale tjenesteområder.

Dette innlegget inneholder en del påstander uten at det er oppgitt kildehenvisninger. Kildehenvisninger og utdyping av problemstillingene kommunene står overfor, er å finne i boken «Kommunens barnevern – samspill mellom politikk, administrasjon og fag».