Budskapet kan ikke være at vi skal la det skure

Vi lever i et samfunn som dessverre har mange nye eller forsterkede sikkerhetsutfordringer, som naturligvis berører kommunene. Vi bor jo der, og vi som er politikere i kommuner og fylkeskommuner, kommer ikke unna at når utfordringer oppstår er det vi som møter mye av det, og må bidra til å finne løsninger for folk.

Det er åpenbart at kommunene er en viktig del av løsningene – og for å få med folk.

Så er likevel budskapet når det gjelder klima og natur fra mange politikere – inkludert på KS’ landsting – i realiteten at vi ikke skal gjøre noe særlig mer enn før, ikke ta lederskap. Vi må heller la det seile videre og så håpe at det blir noen andres problem, og andre som må rydde opp. Dette går jo ikke i lengden, og jeg tror stadig flere egentlig skjønner det.

Vi vet at samfunnets skjødesløse bruk av fossil energi, og behandling av jorden, skaper ekstremvær som truer samfunnsstabiliteten. Dette skjer allerede nå, og truer våre innbyggeres trygghet, matsikkerhet og mye annet.

Vi vet at det vil forsterke seg betydelig i årene fremover. Men vi vet også at om vi kutter utslipp, som en del av bredere forpliktende samarbeid, blir endringene lettere å takle.

Tilsvarende ødelegger vi naturen i en takt verden knapt har sett noen gang. Ofte ved såkalt bit for bit-nedbygging av arealer – og med de beste intensjoner – og uten helheten for øye.

Når vi har helheten for øye, ser vi at samfunnet oppfører seg som om vi har flere jordkloder. Da sier det seg selv at vi utarmer ressurser, skaper en mer ustabil verden og tar fra de som kommer etter oss.

I en slik situasjon – og ikke minst når vi også ser at Norge trues av en stadig mer ustabil sikkerhetspolitisk situasjon, som også påvirker varehandel og mye annet – må vi som kommuner og som land spørre oss selv hvordan vi på best mulig måte kan øke sikkerheten for innbyggerne våre og gjøre det vi kan for å sikre trygghet og velferd for generasjoner fremover.

Da kan vi ikke lenger ri ideologiske kjepphester som at kommuner må kunne gjøre hva de vil på eget areal. Vi trenger i stedet klare og sterke nasjonale og regionale føringer og rammer, sammen med ressursene vi trenger.

Alternativet blir lett det som kalles allmenningens tragedie. Det som fremstår rasjonelt for én aktør, ødelegger for alle andre, og til syvende og sist også for den første.

Vi må ruste kommunene for fremtiden. Da må vi bygge på kunnskap, være løsningsorienterte, snakke sant og våge å lede.

Vi må sammen finne ut av hva som trengs i et generasjonsperspektiv, selv om det betyr at ikke alle prosjekter i kommunene kan gjennomføres slik noen i et kort perspektiv ønsker.

Når vi velger ansvarlighet og får det til å være hovedretningen, bidrar vi også til at flere får mer tro på fremtiden med god velferd, trygghet og frihet. I seg selv er ikke dette det dummeste man kan gjøre for et lokalsamfunn.

Så valgte altså likevel flertallet på KS’ landsting å ha med passasjer som: «redusere overstyring i bruken av statlig tilsyn, klagebehandling og innsigelser, og legge større vekt på skjønnsutøvelsen gjort i det kommunale selvstyret, ikke minst i arealpolitikken (...)»

Dette til tross for at det nettopp er insisteringen på at et politisk flertall i kommunene bør ha fritt fram til å gjøre hva de vil, uten tanke på konsekvensene for andre, som er en av hovedårsakene til den store ødeleggelsen av natur i Norge.