– Vi er enige i at nivået på sanksjonene ved å trå feil ved offentlige anskaffelser er et problem for norske kommuner. Det er derfor gode grunner til å se nærmere på hvordan dette håndteres. Det viktigste er imidlertid å sørge for at kommunene gjør bedre innkjøp, skriver juridisk direktør Astrid Sommerset i Samfunnsbedriftene.

– Vi er enige i at nivået på sanksjonene ved å trå feil ved offentlige anskaffelser er et problem for norske kommuner. Det er derfor gode grunner til å se nærmere på hvordan dette håndteres. Det viktigste er imidlertid å sørge for at kommunene gjør bedre innkjøp, skriver juridisk direktør Astrid Sommerset i Samfunnsbedriftene.

Foto: Colourbox
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Viktigst å styrke innkjøpsmiljøer

Myndighetene bør absolutt se på urimelige sanksjoner ved gale anskaffelser. Men det viktigste er at kommunene blir flinkere til å gjøre innkjøp.

En rekke aktører har pekt på de urimelige og uproporsjonale sanksjonene som ofte følger av å trå feil ved offentlige anskaffelser.

Mange kommuner kan tjene mye på å etablere interkommunale innkjøpssamarbeid.

Fagforbundet mener frykten for sanksjoner hindrer effektive og gode innkjøp, KS-advokatene sier at erstatningsreglene verken er proporsjonale eller bærekraftige. Kommuneadvokaten i Nittedal vil avskaffe de «absurde erstatningene».

Eksemplene viser at norsk rettspraksis har utviklet seg i en retning som kan virke avskrekkende på kommunale innkjøpere. Resultatet er at man blir svært forsiktig eller avstår fra å foreta innkjøp.

Det kan bety lite bærekraftige og innovative innkjøp. Det kan også bety at kommunene velger å utføre tjenester selv i stedet for å legge dem ut på anbud.

Ingen av delene er god samfunnsøkonomi.

Vi er enige i at nivået på sanksjonene ved å trå feil ved offentlige anskaffelser er et problem for norske kommuner. Det er derfor gode grunner til å se nærmere på hvordan dette håndteres. Det viktigste er imidlertid å sørge for at kommunene gjør bedre innkjøp.

For det første endres ikke rettspraksis over natten. Selv om det er mange gode grunner for å endre på reglene, kan det ta svært lang tid å få lovgiver på banen for å justere disse.

For det andre er urimelige sanksjoner bare en del av problemstillingen. Utgangspunktet er at noe har gått galt ved offentlige innkjøp.

Da burde første oppgave være å sørge for at det ikke går galt – eller at det i alle fall går galt langt sjeldnere enn i dag.

Norske kommuner varierer i størrelse fra Utsira med 192 innbyggere til Oslo med over 700.000. Da sier det seg selv at det er store variasjoner i behov for varer og tjenester – og i kompetanse og ressurser hos de som skal foreta innkjøpene.

Mange kommuner kan tjene mye på å etablere interkommunale innkjøpssamarbeid.

Det kan gjøres gjennom selskaper som tenker strategisk rundt innkjøp sammen med sine oppdragsgivere, utføre anbudsprosesser og gjør innkjøp på vegne av kommunene.

Da sikrer man seg oppdatert kompetanse om regelverket, og kan bygge gode rutiner som involverer, forankrer og ivaretar lokale hensyn.

Et innkjøpsselskap vil være en sterk faglig rådgiver ved offentlige innkjøp, og vil også kunne ta ansvar for å følge opp avtaleporteføljer.

Det er en like viktig bistand som hjelp til selve innkjøpene.

Offentlig sektor kjøper inn varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for om lag 600 milliarder kroner årlig. Mye skjer ute i kommunene.

En slik sum gir en helt unik posisjon til å gjøre både innovative og bærekraftige innkjøp, som gir bedre og mer effektive tjenester til innbyggere og næringsliv.

Derfor må ikke frykt for sanksjoner bli en barriere for å få mest mulig ut av disse pengene.

Det viktigste er å bygge opp et så godt innkjøpsapparat i norske kommuner at det er de samfunnsøkonomiske mulighetene som styrer innkjøpene.