Evnen og viljen frivillige organisasjoner har til å hjelpe er god og de viser stor grad av fleksibilitet. Vi så det tydelig i forbindelse med kvikkleireskredet i Gjerdrum, skriver Tora Aasland og Geir Sverre Braut.

Evnen og viljen frivillige organisasjoner har til å hjelpe er god og de viser stor grad av fleksibilitet. Vi så det tydelig i forbindelse med kvikkleireskredet i Gjerdrum, skriver Tora Aasland og Geir Sverre Braut.

Foto: Terje Bendiksby / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Viktig at samvirket fungerer

Et godt fungerende samvirke mellom kommuneledelsen og de lokale frivillige organisasjonene kan være avgjørende for å mestre ulykker og katastrofer.

Marte Winsvold har en viktig kronikk i Kommunal Rapport 26.02. Vi følger gjerne opp hennes appell til kommunene om å gjøre avtaler med frivillige organisasjoner for å få en bedre beredskap. Og det finnes gode eksempler!

Tilliten til de frivillige er stor.

I vår egen forskning om beredskapssamvirke har vi hatt stor nytte av arbeidet som Winsvold og hennes kolleger har gjort. Den unike norske arbeidsformen i beredskapssamvirket gir rom for å inkludere frivillige organisasjoner med alt de har av lokalkunnskap. Evnen og viljen til å hjelpe er god og de viser stor grad av fleksibilitet.

Vi så det tydelig i forbindelse med kvikkleireskredet i Gjerdrum. I våre samtaler med utvalgte kommuner med stor beredskapserfaring har vi også sett mange eksempler, jf. artikkelen «Lokale frivillige: mer nyttig enn sentrale profesjonelle?» i tidsskriftet Heimen nr. 04/2020.

Frivillige organisasjoner tilfører beredskapsarbeidet en viktig dimensjon: Menneskets trang til å hjelpe. Dette er satt i system av Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Sanitetskvinnene, Redningsselskapet, Speiderne med flere.

Disse organisasjonene tilfører ikke bare ekstra mannskaper og utstyr. I mange situasjoner tilfører de også tilleggskompetanse som offentlige organer ikke har. Eksempler på dette ser vi hos de alpine redningsgruppene, gruppene med redningshunder og radioamatørene.

Tilliten til de frivillige er stor. Våre funn tyder på at de har høy tillit både hos kommuneledelse og befolkning. På spørsmål til kommuneledelsen har vi blant annet fått følgende talende svar om forholdet til de frivillige organisasjonene: «Vi må hente kunnskapen der den er», og «Kommunen trenger frivillige for å nå overalt».

Typisk norsk er kanskje dette utsagnet: «Rådmann og ordfører har operativ erfaring!» Vi så faktisk at i de kommunene der samvirket mellom kommunen og de frivillige ressursene syntes å være særlig nært, hadde sentrale personer i kommuneledelsen selv erfaring fra den andre siden.

Et godt fungerende samvirke mellom kommunenes politiske og administrative ledelse og de lokale frivillige organisasjonene kan være avgjørende for å mestre ulykker og katastrofer. Det handler både om kunsten å ta imot hjelp, men også om kunsten å ha den gjensidige respekt og tillit til hverandre. Den norske redningstjenestens historie kan vise til mange eksempler på det.