Vi trenger tydelighet, ikke omkamper!

Debatten om utbygging av norsk fornybar energi inneholder mange dilemmaer og interessekonflikter. Norsk vannkraftutbygging benevnes stadig – og med god grunn – som en lang suksesshistorie. Da bør regjering og Stortinget se til hva som har vært suksessfaktorene i denne historien og konsentrere seg om å lage et politisk rammeverk rundt alle fornybarformer slik at vi kan nå våre klimamål samtidig som våre demokratiske verdier er ivaretatt. Det haster!

Hvilken energikilde bør utbygges – vann, vind på land eller til havs, sol? Hvor? Hvor mye? Hvilke omkostninger for natur og miljø – og for ulike andre næringsinteresser? Og viktigst av alt – hvem skal være beslutningstaker?

Norsk energidebatt har temperatur, fordi det følger noen godt synlige omkostninger med å ta i bruk naturressurser til fornybarproduksjon. Et vannkraftanlegg er godt synlig og medfører naturinngrep – det samme gjelder for vindkraft- og solenergianlegg.

Ressursgrunnlaget for fornybarproduksjon er unikt i Norge. Men mengden av verdifulle naturressurser fører ikke nødvendigvis til velstand.

«Naturressursenes forbannelse» kalles det faktum at mange u-land som er rike på naturressurser samtidig preges av fattigdom og lavere økonomisk vekst enn andre land som ikke har tilsvarende ressurser.

Det finnes knapt noe utviklingsland i verden som har klart å skape velstand av inntektene fra olje og mineraler. Den helt avgjørende suksessfaktoren for at Norge har klart akkurat dette, er de institusjonelle ordningene som er etablert rundt våre naturressurser.

Det er konsesjonslovene, eierskapsregler (hjemfall), et velfungerende skatteregime og avgifter på bruk av natur – herunder lovbestemmelser som sikrer de berørte lokalsamfunn en andel av verdiskapingen.

Med jevne mellomrom angripes de ordninger som nettopp er en avgjørende grunn for at norske lokalsamfunn har sett seg tjent med å støtte og akseptere vannkraftanlegg i sitt nærmiljø. Slik vi opplevde med den mye omtalte NOU-en fra kraftskatteutvalget i 2019 – en rapport som etter kraftig motstand fra et samlet vannkraftmiljø, til slutt ble skrinlagt i sin helhet.

Utfordringen i ettertid er at det som var utgangspunktet for kraftskatteutvalgets arbeid, nemlig kraftbransjens mangeårige arbeid for en innretning på grunnrenteskatten som gjør det lønnsomt å oppgradere gamle vannkraftanlegg, fortsatt ikke er gjort noe med.

Skjermingsrenten som i dag er svært lav, bør justeres opp til 2007-nivå – et enkelt grep som vil gi mer fornybarproduksjon og på sikt gi mer inntekter til staten.

Nylig ble et offentlig utvalg satt ned som skal gjennomgå inntektssystemet for kommunene. Oppdraget er å vurdere i hvor stor grad kommunenes inntekter og utgifter skal utjevnes.

I mandatet er kommunenes konsesjonsinntekter på vannkraftsektoren eksplisitt kategorisert under de skatteinntekter som skal vurderes. Mindre enn et halvt år etter at politikerne skrinla kraftskatterapporten, skal man på nytt gjennomgå dette regimet. Det er intet mindre enn forstemmende med disse stadige omkampene!

For å dempe konfliktnivået rundt fornybarutbygging, haster det med avklaringer.

USS er fornøyd med flere av regjeringens forslag i Meld. St. 28 (2019–2020) Vindkraft på land – Endringer i konsesjonsbehandlingen, men den er mest å regne som en «ta en fot i bakken» og sier lite konkret om fremtidig rammeverk.

Vi savner en tydeliggjøring av lokaldemokratiets status i de konstitusjonelle ordningene som må etableres rundt både vindkraft- og annen fornybarutbygging og omkring generell bruk og foredling av lokale naturressurser.

Vi trenger langsiktige, lovfestede ordninger som gir forutsigbarhet og arbeidsro slik at alle aktører – lokalsamfunn, staten og energibransjen – sammen kan jobbe for å nå våre klimamål!