Vi trenger tydelig føringer ved en atomhendelse

Leder Steffen Handal i Utdanningsforbundet og leder Marit Kvittum Tangen i Norsk forening for allmennmedisin oppfordrer i et debattinnlegg alle kommuner til å legge om fra aktivt samtykke til reservasjonsrett for utdeling av jodtabletter til barn ved en eventuell atomhendelse.

Forfatterne skriver at kommunene «kan ganske enkelt gå over fra samtykke til reservasjonsrett», og at dette også vil være arbeidsbesparende for kommunene.

Uten å gjenta begrunnelsen for oppfordringen, vil jeg innledningsvis understreke at jeg helt og fullt deler meningsinnholdet i debattinnlegget.

Jeg tror kommunene mer enn gjerne vil følge denne oppfordringen. Hovedårsaken til at kommunene bruker tid og ressurser på å innhente aktivt samtykke fra samtlige barn i skoler og barnehager, er de klare føringene som gis fra sentrale myndigheter, med Helsedirektoratet og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) i spissen.

Om samtykke skriver Helsedirektoratet i sin «Veileder til kommunene om jodberedskap ved atomhendelser»:

«Skoler, barnehager og kommunale institusjoner må innhente skriftlig samtykke fra foreldre om at tabletter kan deles ut til deres barn i skole/barnehagetiden dersom det anbefales av Kriseutvalget for atomberedskap.»

DSA skriver på sine nettsider om «distribusjon av jodtabletter i kommunene»:

«For skoler og barnehager må det innhentes samtykke fra foresatte på forhånd om bruk av jodtabletter. De fleste kommuner løser dette ved å dele ut skjema og innhente underskrift ved skolestart hvert år. [ …] Videre bør kommuner sikre at de har signert samtykkeskjema for alle barna.»

Vi hadde i Molde kommune i utgangspunktet lagt oss på «reservasjon» som hovedregel. I løpet av våren/sommeren ble imidlertid føringene fra nevnte myndigheter endret. Denne endringen framgår tydelig på nettsidene, og er også kommunisert i møter og webinarer.

Så sent som 13. desember 2022 gjorde Helsedirektoratet tilgjengelig en mal for samtykkeskjema på engelsk og ukrainsk. En innhenting av skriftlig samtykke for samtlige barn i vår kommune krever ressurser som kunne vært brukt på noe mer hensiktsmessig.

Oppfordringen om å legge om fra aktivt samtykke til reservasjonsrett må derfor rettes til sentrale myndigheter.

Det kan også tilføyes at Molde kommune ba DSA om en klar anbefaling på om skoler og barnehager bør holde stengt dersom det blir gitt en anbefaling om 48 timers innendørsopphold.

Svaret var:

«Råd om innendørsopphold vil bli gitt av Kriseutvalget for atomberedskap (KU) for bestemte geografiske områder i bestemte tidsrom og for bestemte målgrupper. Barn og unge er spesielt sårbare, og det kan bli gitt råd rettet spesielt mot dem. Råd om innendørsopphold vil aldri bli gitt som pålegg, men som råd. Det er derfor opp til den enkelte hvorvidt en følger rådet og på hvilken måte. Hvorvidt skoler/barnehager skal være åpne, er opp til skoleeier/barnehageeier å vurdere.»

Pandemien har vist oss at sentrale føringer er avgjørende for at krisesituasjoner blir håndtert relativt likt fra kommune til kommune. Myndighetene har en klar forventning til at kommunene skal planlegge for en atomhendelse. Samtidig vil de ikke gi avklaringer som kunne bidratt til en relativt lik kommunal håndtering av en slik hendelse. Kommunene må hver for seg avgjøre om skoler og barnehager skal stenges – tillegg til et lass av andre beslutninger.

Befolkningen vil raskt fange opp at kommunene håndterer krisesituasjonen ulikt. Dette gir grobunn for usikkerhet og uro i befolkningen. Det har vi lært av pandemihåndteringen.

Det er derfor for meg uforståelig at sentrale myndigheter ikke vil bidra til flere tydeligere føringer for hva som skal gjøres ved en atomhendelse. For føringene om aktivt samtykke er tydelige.

Men skal skolene og barnehagene stenges? Om svaret være dette spørsmålet skal være det samme fra kommune til kommune, må myndighetene ta bladet fra munnen.