Dagens samfunn elektrifiseres i et voldsomt tempo. Vi trenger vindkraft til havs og til lands, solkraft og bedre utnyttelse av vannkraftverkene og satsing på umodne teknologier som bølge- og tidevannskraft., skriver Cecilie Bjelland.

Dagens samfunn elektrifiseres i et voldsomt tempo. Vi trenger vindkraft til havs og til lands, solkraft og bedre utnyttelse av vannkraftverkene og satsing på umodne teknologier som bølge- og tidevannskraft., skriver Cecilie Bjelland.

Foto: CHPV/Scira Offshore Energy / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Verdiskaping over hele landet med «fornybarbud»

Vi sikret vår velferd og økonomiske overflod gjennom ti oljebud i 1971. 50 år senere kan vi gjøre det samme med fornybarnæringen.

På starten av 1970-tallet hadde oljealderen kommet, og utenlandske selskaper skrapte på døren for å komme inn i Norge. Det skulle de få, men under sterke forutsetninger om nasjonal styring. Grunnlaget ble lagt med de ti oljebud i en innstilling til Stortinget i 1971.

Det er behov for nasjonal styring for å gjøre overgangen smidig og nyttig for hele befolkningen.

I dag er det en ny naturbasert næring som er i ferd med å bli vårt store komparative fortrinn – fornybarnæringen. Regjeringen bør derfor igjen gjøre vurderinger om nasjonale prioriteringer som setter mål og retning.

Regjeringen sendte nylig meldingen «Energi til arbeid» til Stortinget. For første gang behandles olje-, gass- og fornybarsektoren samlet. Det er bra – og helt nødvendig med en energibransje i transformasjon med en økende grad av integrasjon mellom ulike energiformer.

Status er at sokkelen er planlagt elektrifisert, samtidig som det er ønsket at norsk leverandørnæring til oljesektoren i større grad skifter til fornybart. Vi har verdensledende ekspertise på offshoreinstallasjoner, og denne kompetansen kan vi bruke innen havvind. Vår kompetanse innen gass kan brukes til hydrogen- og ammoniakkproduksjon.

Dagens samfunn elektrifiseres i et voldsomt tempo. Privatbiler, ferjer, busser, nye industriprosjekter basert på fornybar kraft og utfasing av fossilt brensel i eksisterende industrianlegg fører til et sterkt press på kraftsystemet. Både myndighetene og andre organisasjoner har kartlagt framtidens kraftbehov, og det kan bli så stort som 23 TWh innen 2040. Kanskje blir det enda større.

Da trenger vi kraft i flere former. Vi trenger vindkraft til havs og til lands, solkraft, bedre utnyttelse av vannkraftverkene og satsing på umodne teknologier som bølge- og tidevannskraft.

Behovene i ulike områder vil variere, men det er viktig at vi har gode lokale prosesser og mulighet til å utnytte kraft over hele landet.

Dette vil bli en faktisk grønn omstilling som kan gjøre oss i stand til å møte en ny tid med mindre fossil energi. Men det er behov for nasjonal styring for å gjøre overgangen smidig og nyttig for hele befolkningen. Derfor er det på tide å børste støv av de ti oljebudene fra 1971 som sikret oss enorm verdiskaping – og verdideling.

Noen av de ti oljebudene er spesifikke for oljesektoren. Likevel er det mye relevans for dagens omstilling i tenkemåten for å få til en nasjonal styring av verdiskapingen. Blant annet gjelder dette utvikling av havvind som vil foregå på sokkelen, men også industrireising over hele landet for å utnytte fornybarressursene.

Fremfor alt mener vi det framover må være et utgangspunkt:

  • At hele Norge får ta del i elektrifiseringens fordeler der det utvikles ny næringsvirksomhet med basis i fornybarnæringen.
  • At utviklingen av fornybarnæringen tar nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.
  • At kraftproduksjon fra norsk kontinentalsokkel i hovedsak ilandføres i Norge, med unntak der samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.
  • At det sikres nasjonal styring og kontroll for energiforsyning under norsk jurisdiksjon.
  • At fornybare ressurser utnyttes på en måte slik at det styrker norsk næringsliv og sikrer fortsatt forsyningssikkerhet ved tilførsel av kraft.
  • At staten engasjeres på alle hensiktsmessige plan, og tilrettelegger for innovasjon og bruk av våre unike energikunnskaper. Staten må medvirke til en samordning av norske interesser innenfor norsk fornybarnæring og til oppbygging av et norsk integrert energimiljø med både nasjonal og internasjonal målsetting.

Disse punktene er omskrevet fra petroleumsnæringen i 1971 til fornybarnæringen i dag. Vi venter spent på framtidens energipolitiske prioriteringer, og oppfordrer vårt nye storting til å følge opp djerve krav til fellesskapets energipolitikk når de nye linjene skal utformes og vedtas til høsten.

Fornybarbudene kan gjøre oss i stand til å ta vårt globale ansvar i klimautfordringene – samtidig som vi utvikler et nytt grønt industrieventyr. Vi kan få batterifabrikker, datasentre, ny og effektiv offshore vindkraft, hydrogen- og ammoniakkproduksjon i Norge. Vi har usedvanlig gode forutsetninger og stort potensial for mer produksjon og bruk av fornybar energi.

Men det krever at vi tar hele landet i bruk, samordner oss med andre land, og ser mulighetene til å satse på omstilling og grønn prioritering.