Å stemme ved valg er demokratiets viktigste enkelthandling. Mellom valg er innbyggernes medvirkning demokratiets puls, skriver Frode Fjeldsbø.

Å stemme ved valg er demokratiets viktigste enkelthandling. Mellom valg er innbyggernes medvirkning demokratiets puls, skriver Frode Fjeldsbø.

illustrasjonsfoto: Cornelius Poppe / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Verdiforvitring kan true demokratiets bærekraft

Demokratiet må vedlikeholdes og utvikles for å beholde bærekraften. Det bør både byråkrater og folkevalgte være opptatt av.

Svært mange kommuner bruker FNs bærekraftsmål som rettesnor i sitt arbeid med den lovpålagte kommuneplanen. De 17 målene favner svært bredt. Begrepet demokrati er ikke direkte nevnt i noen av disse målene, men de verdiene som bæres fram i et demokratisk styresett, er en indirekte del av flere av bærekraftsmålene.

Hvilke bærebjelker holder oppe og gir demokratiet bærekraft?

Mellom valg er innbyggernes medvirkning demokratiets puls.

Det aller viktigste er at vi respekterer de grunnleggende spillereglene i et demokrati: Rettferdige valg, å bøye seg for flertallet ved valg, maktfordeling, mindretallets rettigheter, rettsstatlige prinsipper og respekt for menneskerettighetene.

At sittende president i det moderne demokratiets sterkeste fyrtårn vurderer å sette til side noen av disse elementære reglene, er urovekkende. Samtidig forteller det oss at vi ikke kan ta demokratiet for gitt.

For at et demokrati skal fungere, må vi ha tillit til hverandre. Vi må stole på at motparten følger demokratiets spilleregler. Dernest må vi ha tillit til at forvaltningen arbeider upartisk og uhildet og lojalt følger opp politiske beslutninger.

I et velfungerende demokrati er det også slik at vi på tross av uenigheter, har tillit til at også våre politiske konkurrenter ønsker det som er bra for samfunnet. Uten et minimum av tillit til politiske motstandere, fungerer ikke demokratiet skikkelig.

Vårt demokrati er tuftet på opplysningstidens tro på kunnskap. I moderne samfunn er vitenskapens søken etter kunnskap og universitetenes uavhengighet viktig. Vårt politiske system bygger også på dette. Vi har tro på objektiv kunnskap.

Om vi ser bakenfor uenighet og kiv i dagsaktuelle debatter, finner vi at også partienes politiske programmer er basert på et slikt kunnskapsideal.

Utviklingen i sosiale medier peker dessverre i en annen retning. Fake news og forestillingen om alternative fakta er vår tids sofismer. De underminerer kunnskapsgrunnlaget demokratiet hviler på.

Et dannet og kunnskapsorientert ordskifte er en fjerde bærebjelke. Idealet er at det saklig beste argumentet vinner fram i en herredømmefri dialog. Selv om dette ikke preger den politiske debatten, finner vi dette likevel i partiprogram, proposisjoner, innstillinger og offentlige planer som et ideal.

At meningsdannelsen er fri, og debatten om politiske spørsmål åpen og inkluderende, er en viktig side ved demokratiet. Dette åpne og meningssøkende ordskiftet er truet av sosiale mediers meningsinnsnevrende algoritmer.

Nærhet mellom innbyggere og folkevalgte er en verdi som ofte undervurderes i demokratidiskusjoner. I mindre kommuner er nærhet en verdi som settes høyt. Dette ble oversett i mange teknokratiske diskusjoner som preget kommunereformen. De som var opptatt av stedsidentitet og nærhet mellom innbyggere og folkevalgte, ble lett foraktelig omtalt som styrt av følelser.

Dette nærhetsaspektet er opplagt i kommunale diskusjoner, men også relevant i regionale og nasjonale sammenhenger. Da handler nærhet mer om at innbyggerne ikke opplever at avstanden til de som styrer blir for stor, at innbyggerne blir sett, lyttet til og forstått. Vi må kjenne at de folkevalgte representerer oss.

Selv om forakt for politikere og politikken er mindre utbredt i Norge enn i mange andre land, har vi tendenser som øker avstanden også her. Å stemple folk som ufornuftig og følelsesdrevet er eksempel på det.

En annen lumsk tendens er den økende pendlingen hos en politisk elite mellom politiske partiposisjoner og kommunikasjons- og PR-bransjen. Dette skaper et inntrykk av et broilersjikt mer opptatt av egne posisjoner og karrierer enn av de gruppene de representerer.

Å stemme ved valg er demokratiets viktigste enkelthandling. Slik løfter folkemeningen fram viktige linjeskift. Mellom valg er innbyggernes medvirkning demokratiets puls. I et levende demokrati gis innbyggerne innflytelse over egne liv gjennom brukermedvirkning, høringsinnspill og lokale medvirknings- og samskapingsprosesser der innbyggerne tas med på råd, og deres initiativ er ønsket. Når partiorganisasjonenes medlemstall går ned, blir slike medvirkningsprosesser viktigere.

Et levende demokrati er en daglig folkeavstemning der innbyggerne kontinuerlig evaluerer folkevalgte og politikkens resultater. Når vi som velgere foretar disse vurderingene, baserer vi dem på viktige verdier knyttet til tillit, kunnskap, dialog, deltakelse og nærhet.

Jeg har argumentert for at disse utgjør bærebjelker i et demokrati. Når disse verdiene forvitrer, utgjør det en trussel mot vårt demokratiske styresett. Demokratiet mister bærekraft. Derfor bør både byråkrater og folkevalgte på alle nivå være opptatt av de verdiene jeg har beskrevet her. Slik kan vi vedlikeholde og utvikle den demokratiske bærekraften.