Som offentlig barnehageansatt, ser jeg daglig gjennom mitt yrke at verdiskaping også skjer i offentlig sektor, skriver Hege Bae Nyholt.

Som offentlig barnehageansatt, ser jeg daglig gjennom mitt yrke at verdiskaping også skjer i offentlig sektor, skriver Hege Bae Nyholt.

Illustrasjonsfoto: Magnus Knutsen Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Verdier må skapes før de kan fordeles

Norges verdiskaping settes under press fra høyresida gjennom skattekutt til de rike, kutt i AAP, i brillestøtte til barn, i ferietillegg for arbeidsløse og i offentlig sektor.

Verdier må skapes før de kan fordeles, blir vi på den politiske venstresida ofte fortalt. Mellom linjene ligger en forestilling om at verdier skapes i privat sektor, mens offentlig sektor er en utgift.

På vei til Tinget

Kommunal Rapport har invitert kommune- og fylkespolitikere med sjanse til stortingsplass ved valget til å skrive gjestekommentarer.

Skribent denne uka: Hege Bae Nyholt (Rødt)

Fylkestingsrepresentant i Trøndelag

Som offentlig barnehageansatt, ser jeg daglig gjennom mitt yrke at verdiskaping også skjer i offentlig sektor. Høyresidas mantra «skape før du kan fordele» bygger på en forenklet forståelse av både verdibegrepet, men også en økonomisk overforenkling.

skal bevare og videreutvikle den velferden vi har, må det investeres i den.

For å ta den første forenklinga først: Den verdiskapinga som skjer i offentlig sektor, handler i stor grad om at mennesket i seg selv har en verdi, og at alle har rett til verdige liv.

Velferdsstaten som er bygd opp gjennom et århundre av arbeiderbevegelsen og den politiske venstresida, representerer den største verdiskapinga i Norge: Trygge og gode mennesker som tar vare på hverandre gjennom et system som tar høyde for at vi er forskjellige.

Denne verdiskapinga settes under press fra høyresida gjennom skattekutt til de rike, kutt i AAP, kutt i brillestøtte til barn, kutt i ferietillegg for arbeidsløse og så videre.

Den andre forenklinga handler om den rent økonomiske forståelsen av verdiskaping. Verdiskaping, eller vareproduksjon, i et sånt perspektiv krever to ting: Fast kapital – enkelt sagt verktøy, maskiner, bygninger og råvareressurser, ting som i seg selv ikke skaper verdier – og variabel kapital – kort sagt arbeidskraft, som er det eneste som skaper merverdi, det som gjør at en bedriftseier kan hente ut profitt fra produksjonen.

Den norske velferdsstaten, inkludert skolevesenet og kompetansesatsingen, er vårt største konkurransefortrinn i internasjonal sammenheng. Selv om Norge er et høykostland, og lønnsnivået taler for lav konkurransedyktighet for norsk industri, er det nettopp helheten av velferdsstaten – trygghet og faglig og sosial kompetanse – som gjør at vi har høy effektivitet i produksjonen og dermed også høy konkurranseevne.

Mens man ofte rettferdiggjør absurd rikdom hos noen få med at de tar en risiko i kapitalplasseringen sin, eller investeringene om du vil, glemmes ofte de som skaper verdiene: arbeidsfolk.

Heltefortellingene er mange om den djerve kapitalist som med sin klokskap og sitt mot har bygd seg opp en milliardformue. Disse fortellingene mangler oftest det viktigste elementet i verdiskapningen. Offentlig sektor, utdanning fra barnehage til universitet, helsevesenet, trygde- og pensjonsordningene, infrastruktur og tekniske tjenester, er viktige både for oss som mennesker. De er viktige for at vi skal være trygge på at vi har det berømte sikkerhetsnettet som tar imot oss når vi faller, men det er også en investering i den eneste verdiskapende kapitalen.

Det er derfor et paradoks at de som sitter igjen med overskuddet, profitten, fra produksjonen, ikke skal investere mer i den verdiskapende delen av kapitalen (arbeidsfolk, oss). Denne unnlatelsen kan de gjøre i visshet om at det også er i vår interesse som mennesker å finansiere velferdsstaten selv. De gjør ikke denne investeringen frivillig, nettopp fordi de vet at vi andre sørger for det.

Når vi tar til orde for at de rikeste må bidra mer til fellesskapet, handler det ikke bare om rettferdighet og lavere forskjeller. Det handler også om en rent forretningsmessig fornuft.

For det første er det bare rett og rimelig at mer av verdiene som skapes, går tilbake til de som skaper dem.

For det andre: Om vi skal bevare og videreutvikle den velferden vi har, må det investeres i den.

Den sikreste måten å sikre videre effektivitet og konkurranseevne for norsk industri og næringsliv på, er å investere nettopp i den innsatsfaktoren som skaper verdiene. Mens en kapitalist mer enn gjerne bruker penger på vedlikehold og oppgradering av fast kapital (maskiner etc.), er hen mindre villig til å bruke penger på vedlikehold og oppgradering av den variable kapitalen (arbeidsfolk) gjennom skatteseddelen og velferdsstaten.

Hvorfor er det slik? En nærliggende forklaring er at velferdsstaten er et fellesskapsprosjekt, noe alle nyter godt av – inkludert kapitalistene. Alle kapitalistene. Og her ligger muligens kjernen: Et av kjennetegnene ved den kapitalistiske økonomien er at kapitalistene er i innbyrdes konkurranse med hverandre. Thon er ikke interessert i å investere i det som potensielt er en innsatsfaktor for Stordalen og vice versa.

Dette paradokset er bare én av grunnene til at Rødt ønsker en demokratisering av økonomien, eller sosialisme. Vi anerkjenner menneskets egenverdi, og vi anerkjenner at arbeidsfolk er de som skaper verdiene i samfunnet. Derfor må disse fordeles jevnere, både ut fra et prinsipp om rettferdighet, men også sett ut fra en økonomisk logikk.

Vi offentlig ansatte skal være stolte av den verdiskapinga vi bidrar til hver dag, og vi skal lukke ørene for de som påstår at vi er en utgift.

Les tidligere gjestekommentarer