Uten gode boliger stanser distriktene

Uten flere bra boliger vil utkantene forvitre ytterligere. Regjeringen må tørre å gi unge en «wow-effekt». Ap, Sp og KrF har nesten samtlige av ordførerne i Utkant-Norge. De må kreve en offensiv boligpolitikk som treffer de unge.

Kommunal utbygging løser bare litt av problemet. Vi ønsker jo at folk skal bo fast og utvikle sine lokalsamfunn. Ikke som lærerne i Finnmark på 70-tallet, som kom sørfra og leide hus av kommunen og dro sørover etter to-tre år.

Senja er et godt eksempel. I utkantene er det investert for milliarder og sjømatproduksjonen mangedoblet. Men nyansatte finner ikke egnede boliger. Da ender de unge i byen.

Politikken må gjøre det attraktivt for tilstrekkelig mange unge å bosette seg i utkantene til at samfunnsutviklingen blir bærekraftig. I flere distrikter i landet fødes det null barn. Årsaken er åpenbar: De som bor her, er passert 40 år. Og mange er mellom 70 og 90 år.

Utkantene trenger ikke mange av de unge. Én av ti er nok til å sikre bærekraftige lokalsamfunn. Men da må regjeringen gi oss en boligsatsing.

I byområder med enorm prisvekst i 30 år har boligstandarden aldri vært så høy som nå.

Årsaken er åpenbar. Hvis eieren som kjøpte huset for 1 million kroner i 1992, ringer banken og ber 1 million til oppussing, foreslår banken å låne ut 2 millioner og «shine» boligen skikkelig. Man bor godt og lar prisveksten finansiere oppgradering. Renta er lavere enn inflasjonen. Rentene gir lavere skatt. Uten oppussing får man 8 millioner, etter oppussing er verdien kanskje 11 – gevinsten er skattefri – også for de som arver. I mellomtiden bor man godt.

Det stikk motsatte har skjedd i distriktene. Her har boligmassen sakte, men sikkert – og helt i det stille – sakket akterut. Et hus bygget i 1950 er kanskje oppgradert med bad og nye vinduer på 70-tallet.

For unge som kan tenke seg en fremtid i utkantene er det et «bestemorshus». De vil ikke utsette sine barn for dårlig isolasjon, utdatert elanlegg, dårlig romløsning, 50 år gammelt kjøkken og bad.

Det finnes dog noen veldig bra boliger. Gjerne bygget av en lokalpatriot for kanskje 20 år siden. «Problemet» er at lokalpatrioten ønsker å bo der i 40 år til. Huset er ikke til salgs. Og boliglånsinnstramminger gjorde det etter 2011 vanskeligere å være lokalpatriot.

Bestemorshusene – for det var ofte bestemor som var siste beboer – finnes i alle utkanter. Det er svært mange der sjømatnæringa skriker etter folk. Personellmangelen kan true veksten som norsk eksport er avhengig av. Når ansatte over 50 år snart går av og blir boende i sine hjem, blir bolig- og personellmangelen dramatisk – om ikke noe nå skjer.

Beliggenheten er gjerne sjarmerende. Nok tumleplass inne og ute for fire, fem eller seks barn. Da barna arvet, beholdt de huset. Det alderdommelige påminner om en lykkelig barndom. Huset males, men det byttes ikke bad, kjøkken, elanlegg. Dårlig isolasjon og gamle vinduer er ikke plagsomt i juni, juli og august. Mens alle snakker om gjenbruk, skjer en sakte forvitring av en viktig del av Norges realkapital.

Noen hus med aller flottest beliggenhet er imidlertid solgt. Ikke til beboelse, men som hytte for noen i byen, der en huseier bruker litt av boliggevinsten der til å skaffe seg en vakker plass med romslig hus til en lav pris.

Men hyttefolk er ikke arbeidsfolk for det lokale næringslivet og gir ingen barn i skolen. Hyttebygging trenger ingen statlig stimulans. Det gjør boligbyggingen i utkanten.

Fylkestinget i Troms og Finnmark vedtok i 2021 å anbefale en statlig ordning for refusjon av momsen for de som i utkantene bygger ny bolig eller gjenvinner tapte boligverdier gjennom rehabilitering – og en garantiordning mot tap ved salg om noe uforutsett inntreffer.

Det er slike tanker vi må tenke. Om dette bremser prispresset i byene, er det bare sunt.

Det er den forventningen vi har til regjeringen, og som alle ordførere fra utkantkommuner bør stemme i.