Prognosen er at det vil komme rundt 30.000 ukrainske flyktninger til Norge i 2023, skriver Sylo Taraku, og påpeker at den uoversiktlige situasjonen gjør det vanskelig å lage presise prognoser.

Prognosen er at det vil komme rundt 30.000 ukrainske flyktninger til Norge i 2023, skriver Sylo Taraku, og påpeker at den uoversiktlige situasjonen gjør det vanskelig å lage presise prognoser.

Foto: Jan Tomas Espedal / Aftenposten
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Ukrainske flyktninger trenger fortsatt kommunenes solidaritet

2022 var et ekstraordinært år for bosetting av flyktninger, men flyktningstrømmen fra Ukraina er ikke over.

Aldri før har norske kommuner bosatt så mange flyktninger som i år. Per 19. desember var tallet på bosatte i kommuner 30.187. De aller fleste av dem er ukrainere.

Den høye graden av solidaritet med Ukraina, ledig kapasitet i kommunene, at mange ukrainere har klart å bosette seg selv, økonomisk forutsigbarhet for kommunene og god styring fra både politisk og byråkratisk hold har bidratt til å gjøre dette mulig.

Den største utfordringen ved bosetting i tiden fremover, er å skaffe boliger.

Spørsmålet er om vi vil lykkes like bra fremover, eller om kommunene vil nå et metningspunkt i møte med en vedvarende flyktningstrøm.

Før krigen i Ukraina hadde vi lave asylankomster. Flyktningstrømmen fra Ukraina medførte en overgang fra 200 asylsøkere i måneden til over 500 per dag. Den store økningen krevde en rask omstilling fra både utlendingsmyndighetene og kommunene. Både KS og IMDi startet på hver sin side med å kartlegge bosettingskapasiteten i Kommune-Norge, og fikk positiv respons.

Den første tilbakemeldingen fra kommunene var at det var kapasitet til å bosette 22.000, men det reelle behovet var mye større. Allerede i midten av mars 2022 kom IMDi med en anmodning til kommunene om å bosette 35.000 flyktninger i 2022.

I Norge er det frivillig for kommunene å ta imot flyktninger, men antallet hver kommune bosetter, tar utgangspunkt i en anmodning fra IMDi. Denne anmodningen tar igjen utgangspunkt i de offisielle prognosene over ankomster, som så fordeles på kommunene etter en rekke kriterier.

Kommunene må så vurdere om de kan oppfylle anmodningen, om de vil avvise den fullstendig eller stille færre antall plasser til rådighet.

Integreringstilskuddet til kommunene følger vanligvis antallet faktiske bosettinger, uavhengig av IMDis opprinnelige anmodning. Støttebeløpet følger standardiserte satser som behandles årlig av et utvalg som regner på hvor stor del av kommunenes utgifter som dekkes opp av tilskuddet. De siste årene har de statlige overføringene ligget på litt over 100 prosent av kommunenes utgifter.

En viktig forskjell i år er at kommunene har blitt kompensert også for bosettingsplasser som ikke har blitt benyttet. Dette gir kommunene økonomisk forutsigbarhet og kan ha bidratt til såpass mange svarte positivt på anmodningen fra myndighetene. Det er en erfaring myndighetene bør ta lærdom av i møte med neste flyktningbølge.

Når det gjelder bosettingsforberedelsene, har prosedyrene blitt forenklet for å sikre rask og effektiv bosetting. Det ble for eksempel gjennomført en forenklet kartlegging av flyktningers kompetanse i mottakene. Videre ble vertskommunens karriereveiledning som skjer i mottaksfasen flyttet til etter bosetting.

Den normale ventetiden fra vedtak til faktisk bosetting i kommune var per november på rundt halvannen måned. Dette viser potensialet for effektiviseringen av bosettingsarbeidet i tiden fremover.

Erfaringene viser at også forenklinger på regelverkssiden frigjorde ressurser som kunne brukes til å håndtere en situasjon med unormalt høy tilstrømning av flyktninger. Det bør vurderes om enkelte av disse effektiviseringene kan videreføres også i en normalsituasjon.

Ideelt sett burde ukrainske flyktningene bosettes direkte i kommuner, slik tilfellet er med overføringsflyktningene som kommer via FN, men dette er et kapasitetsspørsmål. Det tar tid å registrere alle ukrainske flyktninger som kommer på egen hånd til Norge. Akuttmottakene og de alternative mottaksplasseringene fungerer som en avlastning for Ankomstsenteret, og som forberedelse til bosetting i kommune.

Krigen i Ukraina er dessverre ikke over. De humanitære konsekvensene er stadig større, ikke minst på grunn av russiske angrep på sivile mål og kritisk infrastruktur.

UDIs offisielle prognose er at det vil komme rundt 30.000 ukrainske flyktninger i 2023, det vil si nesten like mange som i år. Det er vanskelig å lage presise prognoser når situasjonsbildet er så uoversiktlig, men det er et faktum at krigen i Ukraina fortsetter, og at det er en del ukrainske flyktninger i for eksempel Polen som kan tenke seg å dra videre til Norge. Regjeringen har bedt landets kommuner forberede seg på å ta imot mange flyktninger også neste år.

Med et fortsatt høyt tempo i flyktningtilstrømningen er det en risiko for at det kan oppstå et metningspunkt for kapasiteten i kommunene. Den største utfordringen ved bosetting i tiden fremover, er å skaffe boliger. KS har lenge etterlyst at det satses mer på tilskuddsordninger til dette, inkludert en økning i rammene for tilskudd til utleieboliger. Det kan det være på tide å se nærmere på.

Det store ansvaret norske kommuner har tatt til nå er uansett en bekreftelse på at ordningen basert på frivillighet bosetting blant kommuner fungerer. Det er verken nødvendig eller hensiktsmessig å ta i bruk tilvisningsretten overfor kommunene i bosettingspolitikken. Utfordringen fremover blir å hjelpe kommunene med å styrke bosettingskapasiteten, og stå best mulig rustet i møte med store ankomster av flyktninger fra Ukraina.