Torsken som døde

Oslofjorden er i en økologisk krise. Befolkningen i kommuner med strandlinje til fjorden har fordoblet seg fra starten av nittitallet og fram til i dag, uten at kapasiteten i renseanlegg er bygd ut tilsvarende. Nå tåler ikke fjorden mer utslipp av urenset avløpsvann eller småbåter som dumper kloakken rett i fjorden.

Krisen for livet under havoverflaten er sammensatt. Et varmere klima medfører at snøfall og frost ikke lenger holder på matjorden like godt etter høstpløying, og erosjonen av jord til vassdrag og avløp har økt de siste årene.

Nitrogen og fosfor fra urenset avløpsvann og gjødsel havner til slutt i fjorden. Det gir gode oppvekstvilkår for uønskede ettårige trådalger, som fortrenger naturlige enger av ålegress og tar livet av tang og tare.

Yngel og småfisk kan ikke vokse opp i et oksygenfattig landskap av lurv. At det fylles på med kunstige sandstrender og bygges i strandsonene hjelper heller ikke på problemet. Dagens forbud mot fiske av torsk i Oslofjorden viser bare hvor tragisk galt det kan går før storsamfunnet reagerer.

Oversikten over nødvendige tiltak som må komme på plass er heldigvis god. Regjeringens helhetlige tiltaksplan for Oslofjorden er både omfattende og fagtung. Men skal planen lykkes, vil det kreve at også kommunene i Innlandet følger opp planen, og ikke kun kystkommunene.

Vannkvaliteten i hele østlandsregionen påvirker livet i fjorden, og problemene starter på land. Én ting er diskusjonen om hvorvidt kommunene alene kan og bør ta hele regningen for å rense kloakk- og avløpsvann, men like viktig er forståelsen for nødvendigheten av lokale miljøtiltak hos befolkningen.

De færreste applauderer påbud og økte gebyrer. Kostnader for vann og avløp dekkes etter selvkostprinsippet. Det kan friste lokalpolitikere til å skyve på investeringer i renseanlegg noen år til, og nok en gang la fjorden ta belastningen.

Det gir Miljødirektoratet og Statsforvalteren lite annet valg enn å pålegge rensing. Fagetatene står foran en stor oppgave i arbeidet med å skape tilslutning hos både kyst- og innlandskommuner for nødvendigheten av å prioritere vannkvalitet og stoppe forurensning.

Det er på høy tid at ressursene og kompetansen til natur- og miljøforvaltning i norske kommuner får et solid løft. I dag evner ikke engang alle kommunen i østlandsområdet å rapportere om de har gjennomført tiltak eller ikke.

Krisen i Oslofjorden har ikke én løsning, det er den totale belastningen som må endres. Forurensning fra industri og landbruk, forsøpling, overfiske, bunntråling og utbygging i strandnære områder må alt håndteres – og på ulikt vis.

Skal Oslofjorden være mer enn en pen kulisse, må det være liv under havoverflaten. Da kan vi ikke fortsette dagens miljøforvaltning på sparebluss.