Hva er det reformen skal føre til for brukerne? Hvordan vet vi at elevene får bedre læring med denne reformen? spør Bjørn Gudbjørgsrud.

Hva er det reformen skal føre til for brukerne? Hvordan vet vi at elevene får bedre læring med denne reformen? spør Bjørn Gudbjørgsrud.

Foto: Berit Roald / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

«Tillitsreformen» – reform eller kaos?

Det mest problematiske med «tillitsreformen» så langt, er at brukerne og tjenestene forsvinner litt. Hva er det reformen skal føre til for brukerne?

Tillit er gullstandarden i det norske samfunnet, vårt konkurransefortrinn mot mer konfliktpregede nasjoner. Dette er selvsagt viktig å bevare, vedlikeholde og utvikle. Det skaper et lim i samfunnet, virker konfliktdempende og fremmer effektivitet.

Er det mulig å skape en bærekraftig tillitsreform som overlever politiske skifter?

Når vi nå skal få en «tillitsreform», er det nødvendig å bli enige, eller eventuelt uenige, om hva som skal reformeres og hvorfor det skal reformeres.

Akkurat nå finnes det et utall problemforståelser og fasiter på dette. Slikt blir det lett kaos av.

Hurdalsplattformen åpner for flere mulige svar på disse spørsmålene. Slik jeg leser plattformen, er det tre innganger til «tillitsreformen»:

  • De ansatte i førstelinjen – lærere, sykepleiere, politi og fastleger er nevnt særskilt – skal bestemme mer og disponere tiden sin friere.
  • Kommunale myndigheter skal få større frihet.
  • Offentlig sektor skal styres på en annen måte med færre mål, mindre rapportering og mindre bruk av markedsmekanismer.

Til det siste først: Hvis denne nye styringsideologien betyr mindre tilsyn, revisjon, kontroll og rapportering – så er jeg for det. Som administrativ leder av en kommune har jeg et omfattende lovfestet ansvar for internkontroll, vi kontrolleres av kontrollutvalg og vi er gjenstand for sektorbaserte tilsyn fra mange kanter.

Samtidig skal vi drive innovasjon – helst radikal innovasjon. For å si det litt forsiktig er ikke dette alltid helt kompatible størrelser. Derfor heier jeg på, og håper at reformen kan bety en forskjell på dette området.

På den annen side: Jeg ser at det er ganske mange som tolker dette punktet som at målstyringen skal avskaffes. De som mener det, ser ofte også ut til å mene at New Public Management og mål- og resultatstyring er det samme. Det er det ikke.

Tvert imot mener jeg at å styre på mål som ikke er for detaljerte, nettopp handler om å gi tillit – om å bli enig i hvilken retning vi skal, men gi frihet i oppgaveløsningen. Og hva er egentlig alternativet?

Til det første punktet: Mer makt til førstelinjen. Det er en god idé. Samtidig er det viktig at vi ikke rykker tilbake til tilstander der hver profesjonsansatt har sin egen praksis, sine egne metoder og sin egen tolkning av hva som er kunnskapsbasert. Offentlige virksomheter må være basert på transparens og etablerte, kunnskapsbaserte standarder og metoder.

Hurdalsplattformen slår fast at den norske modellen og trepartssamarbeidet skal styrkes. Jeg er en varm tilhenger av trepartssamarbeidet, men ikke når det tolkes som et lokalt samarbeid mellom tre parter: Administrativ ledelse, tillitsvalgte og folkevalgte. Vi kan ikke ha to arbeidsgiverpolitikker i kommunene – en administrativ og en politisk.

På nasjonalt nivå, derimot, er trepartssamarbeidet viktig og riktig – men da som et samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen. Lokalt må vi ha et partssamarbeid.

Til det andre punktet: Mer frihet til kommunale myndigheter. Her vil vel mange lesere av Kommunal Rapport rope halleluja. Men er det første punktet – mer makt til de ansatte i førstelinjen og mer makt til kommunale myndigheter – egentlig helt forenlig? Åpner det opp for å gjøre tingene litt forskjellig fra kommune til kommune, eller styrker det aksen mellom statlige sektormyndigheter og kommunale profesjonsinteresser?

Hvis utkikkstårnet er et statlig direktorat, blir ofte kommunestyrer og kommuneadministrasjoner rusk i maskineriet. Veien til gjennomføring blir kortere hvis linjen går rett fra direktoratet til læreren eller legen. La oss håpe vi ikke ender der.

Det mest problematiske med «reformen» så langt, er imidlertid at brukerne og tjenestene forsvinner litt. Hva er det reformen skal føre til for brukerne? Hvordan vet vi at elevene får bedre læring og at kvaliteten på eldreomsorgen blir bedre med denne reformen? At dette blir resultatet, må i det minste sannsynliggjøres i den videre prosessen.

Men for å være konstruktiv og løsningsorientert; jeg mener en reform bør baseres på fire prinsipper:

  • Slipp kommunene fri, lytt til den danske statsministeren.
  • Sett brukeren først, og lag en reform som gir mer fleksible tjenester basert på rettferdighet, men ikke absolutt likhet.
  • Baser virksomhetsstyringen i kommunene på en rammebasert mål- og resultatstyring.
  • Gi de ansatte solid medbestemmelse i beslutningsprosessene.

Historien viser at de mest bærekraftige reformene i Norge går på tvers av den politiske venstre-høyre-aksen. Pensjonsreformen er et godt eksempel, regionreformen det motsatte.

Er det mulig å skape en bærekraftig tillitsreform som overlever politiske skifter?