Til ethvert komplekst spørsmål finnes et enkelt svar – og det er feil

For en tid siden reiste vi på sydentur på en spesifisert reise. Spesifikasjonene var beskrevet i 17 underpunkter. Men én av oss ble helt uventet syk. På hotellet hadde en gruppe støyende, stort sett halvfulle svensker inntatt flere rom.

Det hadde nylig vært et utbrudd av smittsom tarminfeksjon blant gjestene. Smitten kom fra kokken, som nå var sykemeldt. Reservekokken slet med oppskriftene. Ett av våre to bankkort ble stjålet, og vi fikk uventet styrtregn halvparten av tida.

Ingenting av dette sto det noe om i spesifikasjonene. Heldigvis visste vi at vi skulle hjem igjen. Vi dro en uke før tida. Det kan ikke sykehjemsbeboerne.

Så, Wencke Malmedal, verden er for kompleks til å favnes i vedtak, selv for en spesifisert sydenreise. Bak vedtaksfilosofien ligger en grunntanke om at alt kan deles opp, forutsees og planlegges.

Kan alt beskrives i vedtak?

Det er en klassisk såkalt reduksjonistisk tankegang, der alt kan måles, veies, planlegges og til slutt prises.

Kan faglig skjønn, faglige resonnementer, og ikke minst omtanke, vennlighet, omsorg og kjærlighet til våre medmennesker beskrives i et vedtak? Skal vi dit at vi kjenner prisen på alt, men ikke verdien på noe?

Tvert imot, det er vår erfaring som sykepleier og lege gjennom mange år i sykehjem, i tillegg til egen og andres forskning, at mennesker, menneskelige relasjoner, sykehjem, helse og sykdom er komplekse fenomener sammensatt av mange faktorer i et samspill som ofte inneholder det uforutsigbare.

Samspillet er i stadig endring mellom biologiske (fysiske forhold), sosiale og psykologiske forhold, der nye utfordringer dukker opp kontinuerlig, i løpet av dagen, uka og månedene.

Dersom en deler opp dette opp for å forenkle, mister en helheten og evnen til rask tilpasning. Dette er kompleksitet.

En nær slektning av oss med høy grad av fysisk skrøpelighet trengte hjelp til å skifte på senga. Men nei, den oppgaven var ikke med i vedtaket, var svaret.

Vedtak – en del av problemet

Omsorg og helsehjelp må tilpasses endringer og det uforutsette hele tiden. Det kan ikke gjøres gjennom stadige nye vedtak, men kun basert på et kontinuerlig skiftende samspill mellom faglig skjønn og pasientens ønsker. Vedtak er en del av problemet, ikke løsningen.

Riksrevisjonens undersøkelse av tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen (2018–2019) nærmest slakter vedtakssystemet. Her understrekes det at vedtakssystemet fremmer standardisering og oppgaveorienterte løsninger. Vedtakene er ofte ufullstendig begrunnet, det er liten medvirkning fra mottaker av hjemmetjenestene, og vedtakene sier lite om hvilken bistand mottaker vil få.

I tillegg blir klagerettigheten ikke godt ivaretatt.

Hvem skal ivareta brukerne?

I hjemmetjenestene har ca. 40 prosent av brukerne demens, i sykehjem er tallet ca. 80 prosent. Hvem skal ivareta disse brukernes rettigheter hvis vi satser på et detaljert rettighetsbasert vedtakssystem? Hvem vil tape i et slikt system?

Uten høy faglig kompetanse og etisk standard hos helse- og omsorgspersonell som styrende for hjelpen de yter, vil de svakeste falle gjennom.

Det er i tillegg et kjent fenomen at vedtaksbaserte systemer innen helse- og sosialtjenestene har en tendens til å tilpasses de tilgjengelige tilbudene og ressursene kommunen har å tilby. Dette er det motsatte av en persontilpasset tjeneste med vurderinger basert på hva som er viktig for deg og hva som er det best mulig faglige tilbudet.

Et godt stykke unna beste praksis

Vi ser en stadig utvikling mot at kommunene av økonomiske grunner i prioritering og planlegging av helse- og sosialtjenester legger seg helt ned mot lovens forsvarlighetskrav.

Disse kravene i lovverket er å anse som minstestandarder og ligger et godt stykke unna beste praksis og høy standard. Mange situasjoner for enkeltpasienter faller derfor under forsvarlig praksis på grunn av uforutsette forhold.

Publikum ser dem som skandaleoppslag i pressen. Vi trenger ikke mer vedtak preget minstestandarder og juridiske rettigheter. Vi trenger høy faglig standard, faglige normer og kontinuerlig fagutvikling i sykehjem.

Hvordan sikre god praksis og kvalitet?

God praksis og kvalitet kan utvikle og sikres gjennom:

1. God bemanning. Utallige forskningsrapporter støtter at grunnbemanningen er for lav i sykehjem.
2. Kompetanseutvikling. Kontinuerlig læring i praksis ved hjelp av systematisk refleksjon (forskningsbasert) og et personell med god grunnutdannelse
3. Faglig og tilstedeværende ledelse som kan veilede og støtte personalet, og tar tak i og bidrar til at organisasjonen lærer av avvik (uønskede hendelser)
4. Tilstrekkelig antall timer for sykehjemslege med tydelig stillingsbeskrivelse og oppgaveavklaring.
5. Bruk av indikatorer for måling av kvalitet på arbeidet i sykehjem.
6. Bred systematisk tilnærming der pasientens behov, personhistorie, ressurser, preferanser og verdier står sentralt (personsentrert omsorg). Jevnlig oppfølging av personens fysiske og psykiske helse, legemidler, og av åndelige og sosiale behov. Det er mulig å få til. Det vet vi av egen erfaring fra sykehjem.
7. Personsentrert omsorg som utvikles gjennom pårørende og pasientsamtaler. Det betyr at en alltid skal forsøke å ta personens perspektiv. Dette samarbeidet må systematiseres ved hjelp innkomstsamtaler, forhåndssamtaler, og hverdagens samtaler. Verktøyene finnes, det er bare å ta dem i bruk.

Vi er nettopp kommet tilbake fra vår siste reise, en uspesifisert reise. Vi hadde det fint fordi vi fikk hjelp til å tilpasse oss forholdene underveis. Sammen med reisefølget, menneskene vi møtte og profesjonelle reiseaktører med høy faglig standard, utviklet vi den beste reisen noensinne.

Den reisen kan vi ta i sykehjemmene også – om vi vil.

Overskriften er et sitat av H. L. Mencken (red.merk.)