Strid om havbruksmilliarder

I revidert nasjonalbudsjett konkluderer regjeringen i striden om hvordan havbruksnæringen skal beskattes.

Havbruksnæringen får utnytte en begrenset naturressurs og oppnår derfor en grunnrente, eller «superprofitt» som økonomer også kaller det. Næringen kan beskattes ekstra, og kommunene skal ha sin andel. Prinsippet er det samme som for vannkraft.

Viktige lokaldemokratiske verdier står mot hverandre i denne debatten: Lokal styring med naturressurser og skatteinntekter, og omfordeling mellom kommuner i inntektssystemet. 

Debatten er blitt aktualisert det siste året i offentlige utredninger av kraftskatt og havbruksskatt, og den vil bli tatt opp igjen av utvalget som skal se på hele inntektssystemet.

Havbrukskommunene både jubler for og raser mot regjeringens forslag til beskatning av havbruksnæringen.

Styreleder Ole L. Haugen i Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK) er glad for en produksjonsavgift for oppdrettsnæringen fra 2022. Hitra-ordføreren tilhørte mindretallet i utvalget som i februar foreslo en slik avgift som skal sikre havbrukskommunene en stabil, direkte inntekt. I tillegg ville de beholde en andel av auksjonsinntektene når havbrukstillatelser fornyes. 

Dette fikk bred støtte fra kommunene og næringen i høringen, og har tilsynelatende fått gjennomslag i regjeringens forslag.

Flertallet ville at staten skulle ta inn en grunnrenteskatt, som ble fordelt på alle kommuner gjennom inntektssystemet. Nå tar regjeringen isteden en mye større del av auksjonsinntektene. Resultatet er det samme, staten styrer mer. 

Vertskommuner og fylker har fått 80 prosent av auksjonsinntektene. Nå foreslår regjeringen at staten skal få 75 prosent. Kystkommunene raser mot at staten gir med den ene hånden og tar tilbake med den andre. NFKK ber Stortinget trappe ned fordelingen, til 50–50 fra 2022.

Fremskrittspartiet har støttet havbrukskommunene tidligere, og kan komme til å gjøre det også i budsjettforhandlingene som nå starter med regjeringspartiene.

Lokal styring med naturressurser og skatteinntekter er et viktig lokaldemokratisk prinsipp. Vertskommunene skal ha innflytelse på om ressursene skal utnyttes og få noe igjen for arealet og for å legge til rette for næringsvirksomhet. Lokalt selvstyre styrkes når skatteinntektene fra naturressurser går direkte til vertskommunen.

Konsekvensen er større økonomiske forskjeller mellom kommuner. Rundt halvparten får ekstra inntekter fra kraft og havbruk, men mye tilfaller noen ganske få kommuner som blir superrike på superprofitt fra naturen.

Halvparten av utbetalingene fra Havbruksfondet i 2018 gikk til 35 kommuner. 25 prosent av kraftinntektene går til 15 kommuner som har 0,4 prosent av innbyggerne i Norge.

Når staten tar inn grunnrenteskatt på superprofitten og fordeler pengene på alle kommuner, reduseres det lokale selvstyret over skatteinntektene, men kommunenes samlede inntekter fordeles mer rettferdig. Det lokaldemokratiske prinsippet om direkte beskatning står i motsetning til utjevningsprinsippet i inntektssystemet.

Her utjevnes kommunene skatteinntekter, og pengene omfordeles etter deres utgiftsbehov. I kommuner med store avstander, koster det mer å tilby gode tjenester. Målet med dette «yt etter evne, få etter behov»-prinsippet er at alle kommuner skal kunne tilby likeverdige velferdstjenester. 

Med sine ekstrainntekter, får de rikeste naturressurskommunene mye større inntekter enn de trenger til å produsere tjenestene. Noen ganske få innbyggere får tjenestetilbud i luksusklassen. Det er ikke effektiv bruk av offentlige midler.

Det bør finnes en bedre balanse mellom direkte lokale skatteinntekter og omfordeling mellom kommuner. Forskjellene er blitt for store, mer bør omfordeles. Men det er viktig å sikre at pengene faktisk blir i kommunesektoren. Dette bør være en viktig diskusjon i utvalget som nå skal gå gjennom kommunenes inntektssystem.