Agnete Sommerset er uenig med Oslo Economics, som mener at store oppgaver som brann og redning kan organiseres som kommunale oppgavefellesskap (KO).
Foto: Agnar KaarbøStore oppgaver krever forutsigbart samarbeid
Når man skal samarbeide om store oppgaver, er forutsigbarhet og ansvarsforhold viktigere enn at samarbeidsmodellen er enkel å sette opp og stiller få formelle krav.
Agnete SommersetMaren Gillebo og Svend Boye fra Oslo Economics skriver i Kommunal Rapport 13. mars at kommunalt oppgavefellesskap (KO) er en velegnet samarbeidsform for en rekke tjenester – også større oppgaver som i dag gjøres av interkommunale selskaper (IKS).
Kommunale oppgavefellesskap (KO) kan være godt egnet for å løse rene driftsoppgaver.
Vi er enige i at KO kan være en god samarbeidsform. Flere av våre medlemmer er organisert på denne måten, blant annet friluftsråd. Det fungerer utmerket. Det viktigste er at små og store kommuner samarbeider der de hver for seg ikke klarer å levere lovpålagte tjenester eller der samarbeid gjør de kommunale tjenestene blir bedre og mer effektive.
Fra nyttår er det ikke lenger lov med såkalte paragraf 27-samarbeid, og da må en rekke samarbeid omdannes. Gillebo og Boye framstiller i den anledning KO som en «enkel» løsning som stiller «mindre krav» og gir «likere innflytelse».
IKS fremstilles derimot som en «rigid» løsning som kan «hindre videreutvikling» og som kan «stå i veien» for omprioriteringer. Kort fortalt: Unngå IKS, velg KO!
Det finnes åpenbart samarbeid som vil ha god nytte av å bli organisert som KO, men det er ikke slik at «one size fits all». Type tjeneste, økonomi, geografi, kommunestørrelse, antall deltakende kommuner og en rekke andre forhold vil legge føringer for hva som vil være den beste samarbeidsformen.
KO ble etablert som en samarbeidsform i den nye kommuneloven og kan være godt egnet for å løse rene driftsoppgaver, for eksempel friluftsråd eller IKT-samarbeid.
I forarbeidet til kommuneloven skriver Kommunaldepartementet at «kommunene bør tilbys en enkel samarbeidsmodell for produksjonssamarbeid om mindre omfattende oppgaver. En slik enkel samarbeidsmodell vil særlig være viktig for å kunne tilby mindre kommuner en enkel, fleksibel og billig organisasjonsmodell for interkommunalt samarbeid.»
Ved store og kompliserte oppgaver hvor man skal investere og drive myndighetsutøvelse, kan situasjonen være en ganske annen. Da er det viktigere med forutsigbar regulering, tydelige roller og rettslig bakteppe ved uklarheter.
Hvis man regulerer et samarbeid med en «enkel» løsning med «mindre krav» og «likere innflytelse», betyr ikke det at det gir et bedre og mer fleksibelt resultat. Det kan like gjerne sees som et skjørt og usikkert samarbeid som gir mindre forutsigbarhet.
Gillebo og Boye trekker fram at KO ikke trenger å være et selvstendig rettssubjekt og kan velge bort å ha et eget styre. Vår erfaring med kommunale selskaper som har store og kompliserte oppgaver, er at dette ville være direkte uansvarlig.
Hvis man vil velge KO som samarbeidsform for store kommunale oppgaver, vil man uansett være nødt til å regulere samarbeidet på en måte som gjør at det i praksis ikke vil skille seg stort fra et IKS. Fordelene som IKS da vil ha foran KO, er nettopp at det er godt gjennomregulert og har etablerte ansvarsforhold mellom styringsorganer.
I tillegg er IKS-loven langt klarere enn kommuneloven når det gjelder styreansvar, ansvarsfordeling mellom representantskap og styre, avvikling, uttreden osv.
KO er et fint tilskudd til floraen av samarbeidsmodeller som kommunene kan velge mellom.
Og ja, IKS kan sikkert oppfattes som mer tungvint og rigid å etablere enn KO. Men store oppgaver krever et forutsigbart samarbeid. Da kan det være farlig å diskvalifisere IKS som organisasjonsform allerede ut fra startblokkene for de paragraf 27-samarbeid som nå skal omdannes.