Pasienter som er ferdigbehandlet for covid-19, kan ha behov for langvarig rehabilitering. Samtidig er ventelistene på ergo- og fysioterapitjenester allerede er lange, skriver Gerty Lund og Nils Erik Ness.

Pasienter som er ferdigbehandlet for covid-19, kan ha behov for langvarig rehabilitering. Samtidig er ventelistene på ergo- og fysioterapitjenester allerede er lange, skriver Gerty Lund og Nils Erik Ness.

Foto: Pontus Lundahl / TT
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Rehabilitering gir mer bærekraft

Framtidas kommunehelsetjeneste løses ikke kun med flere pleiere. Det vil heller ikke bli nok personell til å gjøre tjenesten akkurat slik vi har gjort den til nå.

Rehabilitering og habilitering er i skvis mellom blålys og pleie. Våre medlemmer melder om lange ventelister på ergo- og fysioterapitjenester.

Dette forsterkes med koronapandemien. Ferdig behandlede pasienter med covid-19 kan ha behov for langvarig rehabilitering på grunn av omfattende svikt i kroppsfunksjoner. Dette krever tverrfaglig innsats.

Vi må vi spørre: Hva er viktig i livet ditt nå?

Det er selvsagt viktig med en god akuttmedisinsk og sammenhengende kjede i både spesialist- og kommunehelsetjenesten, og det er viktig med gode pleie- og omsorgstjenester.

Men etter at livet er reddet, må vi spørre den enkelte: Hva er viktig i livet ditt nå?

Svaret kan være å kunne gå igjen, å kunne klare seg selv, ja komme tilbake til og mestre eget arbeids- og hverdagsliv.

Handler om fullverdig liv

Rehabiliteringen starter samtidig med medisinsk behandling, men fortsetter når den medisinske behandlingen og pleien avsluttes. Habilitering og rehabilitering er først og fremst personens egen prosess, som handler om å leve et fullverdig liv med eller uten funksjonstap.

Samhandlingsreformen har ikke nådd målsettingene, og spesielt ikke på habiliterings- og rehabiliteringsområdet. Over tid har vi sett at spesialisthelsetjenesten har redusert antall plasser og gitt ansvaret for disse tjenestene til kommunene.

Resultatet er store geografiske variasjoner i tilbudet. I koronapandemien har mange kommuner trappet ned og stoppet sitt habiliterings- og rehabiliteringstilbud, også kommuner uten registrerte koronasmittede personer.

Dette forsterker geografiske forskjeller og gir et stort etterslep på ergo- og fysioterapitjenester.

God samfunnsøkonomi

Habilitering og rehabilitering bidrar til viktig hverdagsmestring for den enkelte, og det er god samfunnsøkonomi. Det gir økt deltakelse i utdanning og arbeid, færre innleggelser og reinnleggelser og redusert press på hjemmetjenester og sykehjem.

Å nå den enkelte persons målsettinger krever kompetanse og innsats fra personen selv og flere helseprofesjoner sammen.

Kvalitet i tjenestene forutsetter rett kompetanse, tilstrekkelig kapasitet og hensiktsmessig organisering. Profesjoner med habiliterings- og rehabiliteringskompetanse vil i mye større grad iverksette tiltak som fremmer aktivitet og deltakelse framfor kompenserende tiltak, pleie eller kirurgiske inngrep der det ikke er indikasjon for det.

Dette er også helt nødvendig for å sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.

Hele kjeden må styrkes

For å ta ut de samfunnsmessige gevinstene, må habiliterings- og rehabiliteringskapasiteten styrkes i hele tjenestekjeden.

Vi mener det må stilles minimumskrav til hvilke faggrupper som skal finnes i habiliterings- og rehabiliteringsavdelinger og -team både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Vi mener:

  • Myndighetene må styrke styringen av habiliterings- og rehabiliteringstjenestene for å sikre likeverdige helsetjenester med god kvalitet uavhengig av bosted.
  • Kapasiteten på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet må styrkes, og det må stilles krav om ergo- og fysioterapeuter på alle nivå i beslutningskjeden.
  • Tidlig innsats med forebygging og rehabilitering må tilbys før pleietjenester. Bedre funksjon og hverdagsmestring gir mindre behov for pleie- og omsorgstjenester på sikt.
  • Kommunene må sørge for at habiliterings- og rehabiliteringstjenestene får en hensiktsmessig organisering og må ledes som en sammenhengende tjeneste.
  • Habiliterings- og rehabiliteringstjenesten må finansieres på en slik måte at vi unngår at pasientene stadig flyttes mellom avdelinger og mellom forvaltningsnivå.