Nasjonale politikere har i møte med enkelteksempler en hang til å ty til mer detaljerte regler, tilsyn og nasjonale krav – fremfor å gi handlerom til lokale vurderinger og tiltak, skriver Ståle Grøtte.

Nasjonale politikere har i møte med enkelteksempler en hang til å ty til mer detaljerte regler, tilsyn og nasjonale krav – fremfor å gi handlerom til lokale vurderinger og tiltak, skriver Ståle Grøtte.

Foto: Terje Lien
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Oppdrag: Et sterkere lokalt selvstyre

I arbeidet med valgprogrammene for stortingsvalget 2021 bør partiene prioritere nasjonal politikk for et sterkere lokalt selvstyre. Det vil gi bedre tjenester, mer rettferdig fordeling og mindre byråkrati.

«Flere avgjørelser må tas av dem som har skoa på, de som er nær befolkningen», sies det i nasjonale kommunalpolitiske debatter.

Er vi sikre på at det er Stortinget som best kjenner de lokale forholdene?

Men for sjelden følges dette opp med lovendringer, bevilgninger eller systemer som faktisk bidrar til dette. Det er heller vanligere at sektorpolitikere finner løsningen nasjonalt, som så skal gjennomføres lokalt.

Statlig bestemt, men ikke finansiert

Bemanningsnormen i skole er et slikt eksempel. Regjeringen og Stortinget kom fram til at løsningen er enkel; det må ansettes flere lærere. Det er et mål mange lokalpolitikere vil være enige i.

Men når den samme regjeringen ikke finansierer regelendringen, så må pengene finnes på annet vis. «På annet vis» betyr som regel kutt i like viktig aktivitet, men som ikke er bundet opp gjennom statlige krav.

Spørsmålet blir da om vi er sikre på at det er Stortinget som best kjenner de lokale forholdene? Som vet hvilke kutt og satsinger som er viktigst for innbyggerne i den enkelte kommune? Partiene bør ta en grundig gjennomgang av denne politiske praksisen.

Økt byråkrati og eksempelets makt

Et annet punkt til partienes arbeid er økningen i byråkratiet i stedet for bedre tjenester til befolkningen. Nasjonale politikere har i møte med enkelteksempler en hang til å ty til mer detaljerte regler, tilsyn og nasjonale krav som sin foretrukne løsning. Dette fremfor å gi handlerom til lokale vurderinger og tiltak.

Eksempler og enkelthendelser i mediene kan ofte si noe om tilstanden i vårt velferdssystem, om urettferdighet i tildelingen av ressurser. Men for sjelden husker vi på at dette også kan gi urimelige utslag opp mot grupper eller mennesker som sjeldnere når fram i mediene.

Og med flere regler og mer detaljert tilsyn kommer økt byråkrati, noe som igjen over tid vil kunne gi forholdsvis mindre ressurser å fordele.

Rettigheter eller universelle ordninger

Et tredje grunnleggende forhold er grensen mellom individuelle og universelle rettigheter. Gradvis har den individuelle rettighetstankegangen utfordret det universelle velferdssystemet. I stedet for byråkratisk effektive ordninger som fordeler likt, dyttes vi i en retning av stønadsordninger basert på inntekt eller andre parameter.

Argumentasjonen er ofte behovet for rettferdighet. Men for sjelden møtes dette med det faktum at vårt land er blant de mest likestilte økonomisk og sosialt fordi vi har brede og universelle rettigheter.

For øvrig har de samme politikerne som ofte fremhever individuelle rettigheter, en hang til å ville kutte i skatter, ikke minst i formuesskatten. Men i den debatten synes ikke forskjeller mellom rik og fattig å være like viktig som det selvstendige målet om å kutte skattene.

Veivalget 2021

Partiene og pressgruppene har en viktig tid foran seg for å utvikle politiske valgprogrammer, programmer som forklarer prioriteringene godt for velgerne.

Ett av spørsmålene som bør få oppmerksomhet er hvilke partier som reelt vil prioritere lokal velferd og et sterkt lokalt selvstyre. Lykke til med arbeidet til landets partier og programkomiteer!