One-size eller skreddersøm?

«Ansvarsdelingen og samarbeidet mellom statlig og kommunalt nivå», er et punkt regjeringen har bedt evalueringskommisjonen for koronakrisen se på.

Flere av de heteste debattene under krisen springer ut av konflikter mellom staten og kommunene: Stenging og gjenåpning av skoler og barnehager, lokale karanteneregler, nasjonalt hytteforbud. Når samfunnet gradvis skal gjenåpnes, diskuteres det om smittefrie kommuner skal få gå foran.

En hypotese for koronakommisjonens arbeid kan derfor være at ansvarsdelingen har vært uklar og samarbeidet mellom stat og kommune konfliktfylt. Kommisjonen kan foreslå endringer i lovverket og den nasjonale helseberedskapen, og må vurdere om den skal gå i retning av sterkere nasjonal styring eller større lokalt selvstyre.

Et stort planverk styrer håndteringen av koronakrisen: Nasjonal helseberedskapsplan er den overordnede rammen, og under den gjelder Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa og Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer.

Opposisjonen på Stortinget mener at enda en plan ville løst krisen bedre, men det kan tvert imot være grunn til å spørre hvorfor vi har to såpass overlappende planer.

Planene bygger på noen grunnleggende prinsipper i helseberedskapsloven. Ett av dem er nærhetsprinsippet: Kriser skal håndteres organisatorisk på lavest mulig nivå.

I smittevernloven har derfor kommunestyret vide fullmakter til å vedta smitteverntiltak. De skal baseres på helsefaglige råd, være nødvendige for smittevernet og tjenlige etter en helhetsvurdering.

Samtidig sier loven at nasjonale myndigheter kan vedta smitteverntiltak for hele eller deler av landet ved alvorlig smittsom sykdom. Regjeringen kan gjøre avvik fra gjeldende lovgivning. Denne innebygde konflikten mellom sentral styring og lokalt selvstyre er kommet til overflaten under koronakrisen. Kommuner kan ikke ha mindre strenge regler enn de nasjonale, men kan de ha strengere, og i tilfelle hvilke? Her har kommisjonen en oppryddingsjobb.

Kommuner i nord og vest uten smitte innførte tidlig «søringkarantene». Hold dere til de nasjonale reglene, ba flere statsråder. Nei, vi forholder oss til smittevernloven, sa ordførere og kommuneleger. Regjeringen kunne ha overstyrt kommunene, men løsningen ble et rundskriv, som hadde reell effekt. 

Desentralisering er altså kjernen i offentlig krisehåndtering. Begrunnelsen er som for lokalt selvstyre: Lokale myndigheters kunnskap gir best mulig tilpassede tjenester. Knappe offentlige ressurser utnyttes mest mulig effektivt. Staten setter juridiske og politiske rammer.

Rask og effektiv krisehåndtering betyr ikke nødvendigvis at beslutninger må være mest mulig sentralisert. Forskere på området (Arjen Boin, 2005) mener at overordnede beslutninger bør tas sentralt og operative beslutninger lokalt. 

Koronaviruset er nytt og ukjent, og håndteringen av krisen må vurderes ut fra den til enhver tid tilgjengelige kunnskap. Da viruset begynte å spre seg innenfor Norges grenser, fryktet myndighetene at mange skulle bli smittet og dø, og for at helsevesenet skulle bli overbelastet. Derfor støttet alle de strenge nasjonale smitteverntiltakene som ble satt inn 12. mars.

I begynnelsen av april mente myndighetene de hadde viruset under kontroll og varslet en gradvis gjenåpning av samfunnet.

En gruppe i Helsedirektoratet foreslo da å innføre geografisk differensierte tiltak basert på lokale smittetall, fordi det var store forskjeller i spredningen. Kommuner med liten eller ingen smitte skulle få åpne opp raskere. Folkehelseinstituttet mente imidlertid at smittetall på kommunenivå ville være for usikre, og forslaget strandet, ifølge Dagens Næringsliv.

Opposisjonen på Stortinget støttet i den første fasen kommunenes rett til å ha lokale karanteneregler, og i den andre fasen at de burde få lette på tiltak raskere. Også skoleåpningen skal skje samtidig, men regjeringen åpner for noe variasjon i gjennomføringen. 

Det har altså vært en reell diskusjon faglig og politisk om å desentralisere smitteverntiltak. Koronakommisjonen bør vurdere om større desentralisering, som er mer i tråd med lover og planer, hadde gitt bedre og mer fleksibel krisehåndtering, med mindre alvorlige konsekvenser for innbyggerne og samfunnet.