Omstilling må være rettferdig

Om vi husker et år tilbake, var det demonstrasjoner mange steder i landet i protest mot bompenger og byvekstavtalene.

At bompenger rammer fattige og rike ulikt var et av argumentene mot økte bompenger, at bompenger rammer folk som bor i områder med dårlig kollektivdekning var et annet.

Når vi snakker om omstilling, kommer derfor ubønnhørlig spørsmålet om en sosialt rettferdig omstilling opp.

En inkluderende omstilling er prosessuelt rettferdig, dvs. at relevante aktører inkluderes i omstillingsbeslutninger og omstillingsarbeid. Den gir anerkjennelse, dvs. at man behandler hverandre med respekt og likeverd, og den fordeler ansvar. Den er fordelingsmessig rettferdig, dvs. at omstillingen leder til en rettferdig fordeling av goder og byrder.

For kommunenes del betyr en rettferdig omstilling også at man tar hensyn til variasjoner mellom kommuner når det gjelder hvilke muligheter de har for å bidra til klimaomstillingen. Den lokale konteksten varierer, og dermed også forutsetningene for å kunne omstille seg.

En urban og en rural kommune har for eksempel ulike muligheter for å tilby kollektivtrafikk, og det er forskjell på en kommune som i stor grad er basert på fornybar næringsvirksomhet og en som har mye fossil virksomhet. Den siste vil naturlig nok ha større utfordringer i sitt arbeid med å bli fossilfri.

Det er også variasjoner i stedsidentitet og kultur. I noen områder er bilens posisjon sterkere. Dette er sider ved en omstillingsprosess som bør få oppmerksomhet når vi skal utarbeide virkemidler for å omstille oss.

Prosessene rundt byvekstavtalene illustrerer godt ulike aspekter ved en rettferdig omstilling. Byvekstavtalene forhandles mellom staten, regionalt nivå og kommunene i de ni største byregionene i Norge. Målet er å sikre at all vekst i persontransport tas med kollektiv, sykkel og gange. Store vei- og kollektivsatsinger er inkludert i avtalene.

På kommunalt nivå er representanter fra politisk og administrativt nivå representert i delvis separate prosesser fra ordinær saksbehandling i demokratiske kanaler (kommunestyrer og fylkesting).

Prosessene har blitt kritisert for å mangle tilstrekkelig demokratisk forankring, og i for liten grad ta hensyn til forskjeller i lokal kontekst. I forhandlingene er det en utfordring å sikre at kommunestyrene involveres i tilstrekkelig grad, noe som betyr at prosessuell rettferdighet utfordres.

Den lokale konteksten varierer videre mellom byene, med for eksempel større eller mindre grad av byspredning. Dette har innvirkning på fordelingsmessig rettferdighet, og sammen med en oppfatning om at bompenger rammer regioner og innbyggere ulikt, er dette faktorer som kan forklare de sterke protestene vi har sett mot byvekstavtalene i noen byregioner.

Klimaproblemet, og mange andre miljøproblemer, blir ofte karakterisert som gjenstridige problemer. De er sosialt komplekse, slik byvekstavtaleprosessene illustrerer. De går på tvers av sektorer, involverer endring av atferd og adresserer ofte verdimessige spørsmål. Det er i tillegg uenighet og usikkerhet rundt løsninger.

Tidsaspektet utgjør også en utfordring. Vi skal gjøre mange krevende tiltak nå, mens de største belønningene kommer i framtiden.

Gjenstridige problemer krever en annen måte å organisere forvaltning og styring på. Toppstyrte prosesser med mål- og resultatstyring er i mindre grad egnet til å finne fram til løsninger og hvordan disse kan gjennomføres på en god måte. Mange argumenterer derfor for at vi bør ha en fleksibel styring og samforvaltning mellom ulike forvaltningsnivåer.

Dette innebærer at man i større grad baserer beslutninger på prosesser hvor relevante aktører deltar, at man har felles målsetninger, tilpasser løsninger til lokal kontekst, og at man er fleksibel og lærer ettersom man får mer kunnskap om hvilke løsninger som virker.

I byvekstavtalene involveres ulike relevante aktører, og løsningene man skal finne fram til, skal ta hensyn til lokal kontekst i noen grad. Man har også et felles mål å forholde seg til – nullvekstmålet.

Disse prosessene kan dermed være et eksempel på en fleksibel styring og samforvaltning. Avtalene er suksessfulle i noen henseender ved at det er oppnådd en koordinering mellom ulike sektorer som areal og transport. Men i tillegg til de utfordringene ved prosessene som er nevnt over, illustrerer byvekstavtalene en annen utfordring med omstillingsprosesser; makt.

De ulike aktørene som er involvert, kan influere prosessene med større eller mindre tyngde. Noen av de statlige aktørene har både lang erfaring med prosessene og en betydelig pengesum å stille til rådighet, noe som kan influere på utfallet og bidra til mindre inkluderende prosesser.

Grønn omstilling har mange utfordrende dimensjoner og spesielt knyttet til at den må være rettferdig for å kunne ha suksess. Det er avgjørende at vi har fokus på demokratiske prosesser, involvering av relevante aktører i beslutningsprosesser og tar hensyn til fordelingsmessige konsekvenser i en omstilling. Uten det, har vi mindre muligheter for å lykkes.