Det blir helt absurd at økte overvannskostnader skal fordeles ut fra drikkevannsforbruket. I så fall ville en stor parkeringsplass som sender masse regnvann til renseanlegg, ikke betale fem øre for fordi det ikke står et hus på den, skriver Christen Ræstad.
Illustrasjonsfoto: Lise Åserud, NTB scanpixØkte overvannskostnader må fordeles rettferdig
Diskusjonen om overvannsgebyr har både sporet av og havnet på feil spor.
For det første snakker vi ikke om innføring av et nytt gebyr, men om en splitting av avløpsgebyret i en spillvannsdel for kloakken og et overvannsgebyr for regnvannet. Også i dag dekkes kostnadene til overvannshåndtering av avløpsgebyret, så diskusjonen om dette er en ny eiendomsskatt, blir helt feil.
Krav til likebehandling vil gjøre nesten helt umulig å pålegge alle eiendommer de samme forskriftsbestemte kravene.
For det andre betales avløpsgebyret, også for overvannet, etter prinsippet om at vann ut er lik vann inn i et hus.
Etter hvert som overvannskostnadene øker på grunn av klimautviklingen, blir det helt absurd at disse kostnadene skal fordeles i forhold til drikkevannsforbruket. Det betyr at et hus med stort drikkevannsforbruk skal betale høye andeler av overvannskostnadene, selv om regnvannet ledes til nærmeste grøft eller bekk.
Derimot skal en stor parkeringsplass som sender masse regnvann til et tidvis overbelastet renseanlegg, ikke betale fem øre for dette, fordi det ikke står et hus på parkeringsplassen.
Det tredje er at vi må gi den enkelte eier av en eiendom frivillig valgmulighet for om vedkommende vil redusere avløpsgebyret sitt ved å investere små summer i å lede regnvannet vekk fra kloakkførende ledninger som går til renseanlegget. Et eksempel er å lede takrennevannet ut på plenen eller ut til en grøft eller bekk.
Her kommer jussen og lovverket til kort, fordi hver eiendom er forskjellig. Det som er mulig lokal overvannsdisponering hos husnummer 3 og 12 og 19, er kanskje umulig i nr. 23 og 67. Dermed vil krav til likebehandling gjøre nesten helt umulig å pålegge alle eiendommer de samme forskriftsbestemte kravene.
Da er det mye bedre å la eieren av eiendommen anledning til å velge selv, og dermed også ta ansvaret for at tiltakene virker, og dessuten få kostnadene og gebyrinnsparingen hvis overvannsgebyret reduseres eller settes til null.
Det er ikke alltid at forskrifter og krav er det beste virkemiddelet. Innføring av regler for overvannsgebyr kan dessuten være vanskelig. Vi må unngå millimeternøyaktighet og være rause med våre tolkninger.
Det vil uansett være vesentlige forbedringer i forhold til å fordele regnvannsutgiftene etter drikkevannsforbruket. Prinsippet må være at overvannsgebyret skal dekke kostnader som har betydning for å redusere eller forebygge at regnvann unødvendig ledes til renseanleggene.
Det betyr for eksempel at ombygging til å fungere som en flomvei ved ekstrem nedbør, er et tiltak som overvannsgebyret skal dekke. Men ombygging og oppgradering av hele veien kan ikke finansieres slik.
Det er fortsatt folk med vett og forstand som er i stand til å tolke forskjellene, og slike regler bør kanskje fastsettes andre steder enn i Oslo. Kanskje er verktøyet notatblokk og gummistøvler og ikke en tykk rød bok!
I Gode Gamle Dager hadde vi noe som het «frikommuner». Det var kommuner som fikk lov til å «tenke sjæl». Gi 10–15 kommuner, særlig kommuner som erkjenner at overvannsbelastningen er et problem, anledning til å finne en løsning som passer for dem. Norge har et fantastisk mangfold, og overvannsgebyr på Utsira og Røst er neppe aktuelt!