Nye journalløsninger kastes ut med gammelt badevann

Derfor er det trist at regjeringen foreslår å kutte midlene til hvordan dette kan gjennomføres rett før et forslag skal leveres.

Mange har ikke fått med seg at det har skjedd en radikal omlegging etter at journalprosjektet Akson ble lagt dødt i 2020. Derfor er det grunn til å understreke at felles kommunal journal ikke handler om utvikling av ett gigantisk felles journalsystem for kommunene. Det sa både kommunesektoren og Stortinget nei til allerede i 2020.

Det største hinderet for bedre samhandling og helhetlige pasientforløp er journalløsninger som ikke snakker sammen. I dag er innbyggernes helseopplysninger innelukket i ulike løsninger som hverken samhandler eller er bygget opp med like standarder. 

Nå trengs løsninger som samhandler, ellers vil det medføre unødvendig ressursbruk i tjenesten og tap av liv og helse i mange år framover.

Arbeidet med «Felles kommunal journal» har tatt utgangspunkt i en stegvis og smidig utvikling av kommunenes journaler. Løsningene må tilpasse seg nasjonal funksjonalitet parallelt med utvikling av nasjonal funksjonalitet på tvers av løsninger, for å få det hele til å spille sammen. Dette har støtte hos fagmiljø, brukerorganisasjoner og profesjonene.

For leverandørene er det en fordel at kommunene blir samordnet og forholder seg til samme standarder. Da er det mulig for leverandørene å spre løsninger mellom kommuner. Slik er det ikke i dag, og det bidrar til pilotsyke og unødvendig risiko. Det taper alle parter på.

Styringsdokumentet kommunene snart skal levere, passer «som hånd i hanske» med regjeringens forslag om en helseteknologiordning. Ordningen kan finansiere dem som går først og prøver ut nye løsninger på vegne av fellesskapet. Vi må unngå fortsatt fragmentering i kommunesektoren, tiltakene må løfte alle. Et god forankret styringsdokument, basert på en stegvis tilnærming der noen kommuner går foran, vil være et flott utgangspunkt for helseteknologiordningen.

Den enkelte kommune har ansvaret for sine journalløsninger, og markedet skal fortsatt levere dem. Staten er leverandør av nasjonale tjenester og den som i samarbeid med kommunal sektor setter nasjonale standarder. Hver kommune kan ikke utvikle og ta ansvar for løsninger som går på tvers av kommuner eller mellom sykehus og kommuner. 

Staten må ta ansvar for at nye løsninger kan fungere på tvers, ellers vil vi ikke lykkes. Felles kommunal journal må fortsatt være et samarbeidsprosjekt mellom stat og kommune.

Målet er å gi helseansatte tilgang til relevant pasientinformasjon når de trenger det. Det skal realiseres gjennom en samhandlingsplattform per kommune for informasjonsdeling. Plattformen vil også danne grunnlag for utvikling av nye og moderne løsninger som bygger på standarder og nasjonale tjenester. Informasjonssikkerhet og personvern må være en del av et grunnleggende design. Slik kan gode løsninger spres til flere uten store behov for tilpasninger.

I styringsdokumentet foreslås en markedsplass for kommuner og leverandører for å tilrettelegge for samarbeid om utvikling og anskaffelser. Slik kan kommuner slippe å gjøre det hver for seg. Markedsplassen skal også være arena for testing og utprøving. Dette vil bidra til økt innovasjon og næringsutvikling. Kommunene får økt fleksibilitet og kan velge de beste løsningene ut fra sine behov. Samtidig blir det enklere å få tilgang til data for virksomhetsutvikling og forskning.

Det er synd om arbeidet stanses før øvrige kommuner, regjeringen og Stortinget har fått anledning til å ta stilling til det nye forslaget som kommer gjennom styringsdokumentet. Det er utviklet kosteffektivt, stegvis og smidig. Og det er utviklet kommunenært.

Prosjektet har kun brukt 20 prosent av de midlene som Stortinget i 2020 opprinnelig satte av til denne fasen av arbeidet. Vi ber om å få beholde 20 millioner av de midlene som prosjektet allerede har mottatt for å fullføre arbeidet vi er i gang med.

Vi er klare til å levere et bredt forankret alternativ, og vi ønsker å starte utprøvingsprosjekter allerede neste år.

Ved å stoppe den statlige finansieringen risikerer staten å kaste ut en helt ny baby med gamle Aksons badevann. Og staten vil ikke få tilgang til en utvikling som helseteknologiordningen kan ta utgangspunkt i. Taperne vil være næringsliv, innbyggere, pasienter, kommuner og sykehus.