Ny tidsalder for omsorgstjenestene – hvem skal ut?

Karl Evang var lege, sosialpolitiker og hardtslående helsedirektør fra 1938 til 1972. Innen han gikk bort i 1981, rakk han å vekke nasjonen. Han hadde lest fødselstallene etter krigen og sendte et klart faresignal: Det vil gå generasjoner før Norge har en eldrepolitikk.

Evang ble hørt. På tidlig 1980-tall fikk kommunene beskjed om å få i gang hjemmehjelp med 50 prosent refusjon fra staten og hjemmesykepleie med 75 prosent refusjon. Sykehjemmene var fortsatt drevet av fylkeskommunen fram til 1988, da kommunene tok over. Aldershjemmene var kommunale, men tusenvis ble etter hvert avviklet. Var det lurt?

Sett i ettertid ble det bygget en kultur. Fravær av strenge kriterier medførte oppbygging av store kapasiteter til å betjene til dels små behov. Mange framsnakket forebygging; «tidlig inn for å forebygge utvikling av store behov».

I sykehjemmene var det en stor andel brukere som hadde hatt tilbudet i mange år. Pr. i dag er gjennomsnittlig oppholdstid i sykehjem (antall år med tilbudet) på vei ned mot 1–1,5 år i de fleste kommuner. På 1990-tallet var gjengs oppholdstid 5–10 år, noen fikk «plass på hjemmet» med opp mot 20 år igjen å leve.

Husmorvikaren er forsvunnet, men mange nye tilbud er kommet; opptrappede tjenester innen psykisk helse, omsorgsboliger med/uten bemanning, brukerstyrt assistanse mv.

Trygghetsalarm er 1. generasjon velferdsteknologi og fungerer godt. Nyere velferdsteknologi er på vei inn, men pirker bare i overflaten foreløpig. Hverdagsrehabilitering har gode resultater der det funker, men sliter med organisering på siden av hjemmetjenestene.

Det mangler mange tusen sykepleiere og fagarbeidere allerede. Fraværet av kritiske retningslinjer for tildeling av tjenester på 80- og 90-tallet er stort sett forlenget etter tusenårsskiftet. Kulturen skaper forventningspress. Folket og politikerne krever tjenester, selv om behovet er begrenset. Lov og forskrift forsterker trykket med rettighetsfesting.

I 2023 henger ikke omsorgstjenestene sammen, det er ikke nok mannskap til å yte tjenester. Fram til 2050 må tusenvis avvises, fortrinnsvis folk med avgrensede behov. Statsforvalterne mangler politisk veivisning og er lite realitetsorientert.

Kulturen har sin pris. Her er tall fra nøkkeltallsdatabasen med tall for 32.000 brukere i Rune Devold AS: Turnuskostnadene dag, kveld og natt, indirekte tid og reiser pr. år til brukere i hjemmetjenesten med begrenset behov er i snitt om lag 85.000 kroner pr. år, i omsorgsbolig 307.000 kroner.

Når behovene øker til middels, øker turnuskostnadene pr. bruker i hjemmetjenestene til 260.000 kroner, i omsorgsbolig til om lag 700.000 kroner.

Det settes inn mannskap til dekning av små behov. ¾ av brukerne med hjemmetjenester har begrenset behov, 1/3 av brukerne i omsorgsboliger har begrenset behov – begge grupper uavhengig av alder.

Omsorgsbolig er ofte et kinderegg: Fordelen av bolig som attpåtil er subsidiert, tilgang til hjelp hurtig dag og natt, samt mer hjelp i forhold til hjelpebehovet enn det som ytes i ordinære hjem.

Pr. 2022 er det 217.000 brukere som har hjemmetjenester. 43.000 er 67–79 år, om lag 70.000 er 80 år+.

Vi holder fokus på de over 67 år, da de under 67 år er mer sammensatt. De over 67 år som har begrenset behov, mottar om lag 5.000 årsverk tjenester pr. i dag. Pr. 2050 vil dette øke til totalt 13.000 årsverk hvis praksis fortsetter som i dag.

Dette er årsverk som faktisk ikke finnes. Mange tusen må avvises. I gruppen under 67 år finner vi blant annet mennesker med utviklingshemming, store grupper med psykisk helse med flere. Ingen av disse vil kunne skjermes.

I en situasjon der vi allerede mangler folk, må det tas en grundig debatt for å endre praksis i tjenestene. Vi mangler altså 13.000 årsverk om knappe 20 år bare knyttet til brukere 67 år+ med begrensede behov. Dette må opphøre for å kunne håndtere hjemmeboende demente og andre med middels eller store behov i hjemmetjenestene.

Vi trenger en dyptgripende reform av velferdstjenestene; lovgrunnlag, forskrifter, praksis i kommunene og ikke minst holdninger. Teknologi, egenomsorg, ansvar for egen bolig og helse må få flomlys på seg.

Elefanten i rommet er fravær av politisk mot, lokalt og sentralt. Statsforvaltere henger heller ikke med. De gjør opp regning uten vert: Klagerne får medhold, kommunene har verken folk eller økonomisk dekning.