Medvirkning og samskaping – trender på kollisjonskurs

Spørsmålet kan virke søkt og retorisk, men det viser til to svært motstridende trender som for tiden preger kommunene: På den ene siden reformideer om medvirkning og kommunen som arena for samskaping, på den andre siden en tiltakende politisk polarisering der partiene forhandler fram løsninger i lukkede rom.

De to trendene er like forskjellige som ild og vann.

Norske kommuner er i konstant endring, dels som følge av nasjonale reformer, men også fordi kommuner lar seg påvirke av uformelle organisasjonstrender. Slike trender kan komme til uttrykk gjennom begreper og prinsipper som løftes fram i planer og strategidokumenter, men de kan også etablere seg i det stille, uten noen større refleksjon eller klar bevissthet.

«Samskaping» er et godt eksempel på en synlig og tilsynelatende bevisst organisasjonstrend. Det handler om et prinsipp hentet fra markedsteorien, og som i offentlig sektor betyr at det offentlige ikke kan løse alle problemer selv, men må samarbeide med brukere, innbyggere, organisasjoner og bedrifter dersom det skal skapes «offentlig verdi», dvs. at samfunnets behov dekkes og aktuelle problemer blir løst.

Prinsippet om samskaping innebærer for eksempel at god eldreomsorg blir realisert gjennom aktivt samarbeid mellom eldre, deres pårørende og offentlige fagpersoner, eller at gode politiske løsninger skapes gjennom samarbeid mellom valgte politikere, relevante innbyggere og andre samfunnsaktører.

Mange norske kommuner har de senere årene gjort samskaping til en overordnet strategi gjennom formuleringer i kommuneplanen, for eksempel Arendal, Asker, Bodø, Kristiansand, Larvik, Oslo, Rana og Stavanger.

Selv om prinsippet neppe kan sies å være nytt, framstår det likevel som en radikal nyorientering etter tiår med vekt på faglig ekspertise, profesjonell yrkesutøvelse og nyliberalistisk tro på ledelse.

Parallelt, og uten noen større diskusjon, har norske kommuner blitt stadig mer preget av partipolitisk polarisering. Men få unntak styres norske kommuner etter formannskapsmodellen. Det er en styringsmodell som legger vekt på kompromiss, samarbeid og spredning av makt mellom valgte politikere og deres partier.

Likevel, og på tross av den formelle styringsmodellen, har norske kommunestyrer utviklet seg til politiske markedsplasser hvor verv og posisjoner byttes mot politisk innhold og innflytelse.

Svært mange kommuner, også flere av dem som nevnes over, har i dag et tungt etablert skille mellom posisjon og opposisjon, og den såkalte posisjonen er fundert på omfattende og detaljerte samarbeidsavtaler der utvalgte partier og politikere har tatt stilling til en rekke spørsmål allerede ved samarbeidsavtalens inngåelse, og med det bundet seg for resten av valgperioden.

Denne måten å utøve politikk på bunner i et bestemt syn på politisk representasjon, nemlig at flertallet av politikerne utøver et suverent lederskap og besitter svarene på samfunnets utfordringer.

På mange måter representerer samskaping og partipolitisk polarisering like rake motsetninger som ild og vann. Det er lett å si «samskaping», men vanskeligere å gjøre det.

Spesielt krevende blir samskaping når det handler om å utvikle politikk og politiske løsninger. Derfor trenger vi mer debatt, nytenkning og eksperimentering som kan avklare konflikten mellom samskaping og partipolitikkens plass i norske kommuner, og hvordan vi kan finne løsninger som kan kombinere de to.

Kanskje kunne ideen om samskaping blåse nytt liv i lokale partiorganisasjoner og partilag? I dag fungerer lokale partilag som lukkede og losjepregede forsamlinger for en engere krets av partimedlemmer. Det er mulig å tenke seg partier og lokale partilag som folkelige arenaer hvor valgte politikere og bredere lag av befolkningen kunne møtes til diskusjon og politikkutvikling.

I et slikt scenario ville partipolitikken og ideen om samskaping nærmet seg hverandre. Derfor er ideen om samskaping ikke minst en utfordring til ledere og tillitsvalgte i norske politiske partier og lokale partilag.