Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Meninger

Lukket møte om korona

Når politikerne skal samle seg om tverrpolitiske løsninger, møtes de i lukket rom på Stortinget. Det er et paradoks at lokalpolitikere ikke har samme mulighet til lukkede møter.

Espen Leirset, kommuneforsker ved Nord Universitet, Levanger.

Mandag 16. mars ble det lagt fram tverrpolitiske tiltak i Stortinget for å møte koronakrisen. Regjeringspartiene møtte partilederne på Stortinget til lukket møte for å diskutere tiltak. TV2 Nyhetskanalen sendte direkte fra korridoren utenfor, og intervjuet blant annet partilederne Siv Jensen, Trygve Slagsvold Vedum og Bjørnar Moxnes. Men da møtet var i gang, var fjernsynsteamet henvist til korridoren.

Det har ikke støtte i demokratiteori at «demokratier dør» hvis møtene er lukket.

Det er en god grunn til at forhandlingene mellom partilederne på Stortinget foregår i lukket rom. Lukkede møter styrker deliberasjon – altså en god, politisk diskusjon der man forsøker å finne best mulig løsninger, som alle kan stille seg bak.

Møter som er åpne for pressen og borgere, gjør det vanskeligere for partene å ha tillit på tvers av partigrenser, og gjør det lettere med symbolske markeringer.

Slike lukkede møter er altså umulig i Kommune-Norge. Dersom lokalpolitikere skal finne løsninger på tvers av partigrensene, kan de ikke møtes i fortrolighet. Det vil være et brudd på møteoffentlighetsprinsippet i kommuneloven. Denne regelen skaper mye bryderi for norske lokalpolitikere, og den er trolig også et hinder for gode politiske løsninger.

Jeg er nå i sluttfasen av mitt doktorgradsprosjekt, som nettopp er en analyse av møteoffentlighetsprinsippet i Kommune-Norge. Jeg gransker noen problematiske sider ved denne regelen, som ble innført i Norge i 1993. Mitt arbeid tyder på at regelen har flere uheldige sider for måten lokalpolitikken fungerer på her til lands.

Tesen bak åpne møter er hensynet til demokratisk kontroll. Borgere og presse skal ha mulighet til å føre kontroll med at de folkevalgte ikke misbruker sin makt. Konsekvensen av dette er at når politikere møtes uten at møtet er åpent, bryter de kommuneloven. Dette har igjen flere konsekvenser for måten lokalpolitikken fungerer på her til lands.

For det første øker partienes betydning på bekostning av de politiske utvalgene. Mine studier viser at partienes gruppemøter er de reelle politiske verkstedene. Her diskuterer man fritt hva som skal være partiets politikk, og så fronter man dette i de politiske utvalgene. Dermed mister utvalgene sin rolle som politisk verksted.

Når partiene øker sin betydning på bekostning av det tverrpolitiske organet, øker polariseringen mellom partiene. Man bygger sterkere tillit internt i partiene og mindre tillit på tvers av partiene.

Dette er en drivkraft for det kommuneforskere har omtalt som «parlamentarisme light» i norske kommuner. Altså at man har en «posisjon» som møtes uformelt og tar avgjørelser i felles gruppemøter – mens «opposisjonen» er utelatt fra disse møtene, og er henvist til å drive opposisjonspolitikk i politiske utvalg og formannskap. Felles gruppemøter er nemlig tillatt, så lenge ett eller flere partier er utelukket fra møtet.

Kravet om åpne møter kan også bidra til å øke rådmannens makt på bekostning av politikerne. Siden politikerne ikke har anledning til å få innsyn i saken før presse eller borgere får det, vil dette i praksis øke terskelen for når saken klargjøres for politisk behandling. Saken må være mer «gryteferdig» når den sendes til politisk behandling enn hvis politikerne kunne delta tidligere i prosessen.

Dersom politikerne fikk involvere seg i en sak før offentligheten fikk innsyn, ville de ha større mulighet til å være med og legge premisser, og påvirke sakens innhold.

Hensynet til kravet om åpne møter i Kommune-Norge er å høyne tilliten til kommunene og det politiske systemet. Men det kan se ut som regelen snarere fører til det motsatte, fordi politikernes legitime behov for fortrolig diskusjon blir mistenkeliggjort.

Lukkede møter medfører gjerne oppslag i lokalpressen om «hysj-møter», «hemmelige møter» og lignende – som kaster et mistenksomhetens lys på lokalpolitikerne. Bakgrunnen for slike oppslag er at møtene rent faktisk er ulovlige, jevnfør kommuneloven. Men det er et interessant paradoks at alle tar for gitt at politikerne på Stortinget legitimt kan møtes i lukket rom – mens politikerne i Kommune-Norge ikke kan det.

Når pressens representanter kommenterer fortrolige møter i Kommune-Norge, snakker de som om «demokratier dør» hvis møtene er lukket. En slik tenkning har ikke støtte i demokratiteori. I så fall skulle det jo vært en fare for demokratiet at partiledere på Stortinget møttes fortrolig for å diskutere gode løsninger for landet. Slik er det naturligvis ikke. Demokrati er en styringsform, hvor gode og legitime beslutninger er et viktigere hensyn enn at alle politiske møter skal være åpne for pressen.

Det er altså ikke noe illegitimt ved at partilederne på Stortinget møtes for å finne felles løsninger mot korona. På samme måte trenger det ikke være illegitimt at lokalpolitikere møtes for å finne felles løsninger på lokale problemer.

Derfor er det grunn til å diskutere dagens kommunelov: Den er uhensiktsmessig for det lokalpolitiske arbeidet, for lokal konsensusbasert politikk, og for maktbalansen mellom politikk og administrasjon.