Lokalpolitikere hindrer demokratisk fornyelse

De som er satt til å bestemme om og hvordan kommunenes innbyggere skal involveres i lokalpolitiske prosesser, altså de folkevalgte, ser ikke selv noe umiddelbart behov for å styrke borgernes deltakelse i demokratiet.

Kommune-Norge overøses med kommune 3.0-preik om samskaping og innovasjon. Alt skal gjøres sammen, på tvers, i et samarbeid mellom politikere, innbyggere, administrative ledere, medarbeidere, forskningsinstitusjoner, lokalt næringsliv, organisasjonslivet og alle mulige (eller umulige) andre aktører.

Det sentrale budskapet i innovasjonstankegodset er at det ikke er mulig å skape fremtidens løsninger på komplekse offentlige utfordringer uten å trekke veksler på alle de ressursene som finnes i lokalsamfunnet.

I tillegg viser forskning at det representative demokratiet samtidig lider av et utmattelsessyndrom som trenger å bli kurert. Synkende valgdeltakelse, dalende medlemstall i de politiske partiene og økt mistro til de folkevalgte er ikke en avspeiling av et vitalt demokrati.

Også her peker pilene mot en mulig løsning: Det er behov for å supplere eksisterende institusjoner med mer direkte eller deltakende former for demokrati underveis i en valgperiode.

De folkevalgte er heller ikke selv fornøyde. I flere undersøkelser forteller politikerne om en krevende hverdag med økt arbeidspress og følelsen av å stå i skuddlinjen hele tiden.

• Les også:Politisk hets – en trussel mot demokratiet? (debatt)

Fire av ti har opplevd hat og trusler, noe som antyder at veien til politikerforakt ikke er lang. Mange krefter trekker i retning av endringer av lokaldemokratiets spilleregler.

Lokaldemokratiet har behov for folkevalgte som sitter i førersetet for lokal politikkutvikling som kommer hele lokalsamfunnet til gode, og det foregår i dag en rekke eksperimenter for å styrke politikernes lederskap. Vi trenger folkevalgte som representerer alle kommunens innbyggere. Nyere studier viser imidlertid at lokalpolitikernes holdninger til å involvere innbyggerne på nye måter kan være en barriere.

Mange folkevalgte er interessert i å finne og oppsøke de svake stemmene, og ideen om å invitere innbyggere inn til mellomvalgsdeltakelse, er forlokkende. Spesielt ser de et behov for å få utløst ubrukte ressurser i lokalsamfunnet som kan bidra i utviklingen og produksjonen av offentlige tjenester.

• Les også:De svake stemmene – en ubrukt ressurs (kronikk)

Politikerne ønsker også oppriktig å lytte til andres perspektiver og erfaringer. Men dersom norske kommuner vil legge til rette for samskaping i reelle forstand, så fordrer det en viss grad av maktdeling.

Her oppstår problemet. Når de folkevalgte oppfordres – og utfordres – til å gi innbyggerne innflytelsesmuligheter i beslutninger som tas, så kolliderer innovasjonstankegodset med ideen om et representativt demokrati.

Samskapt lokal politikkutvikling krever at de folkevalgte går i toveisdialog med berørte og/eller relevante innbyggere som kan ha noe å bidra med inn i utviklingen av nye, politiske løsninger. Men i et representativt demokrati oppfattes det ikke som «passende atferd» å la innbyggerne slippe til i denne type diskusjoner eller prosesser.

Det at politikerne er valgt og har fått et demokratisk mandat til å ta beslutninger på vegne av folket, gjør ideen om mellomvalgsdeltakelse vanskelig å realisere. Politikerne er redde for å skape for høye forventninger i befolkningen, og for å la de høytropende (de som alltid møter opp) få enda mer makt.

Samtidig kan det få uheldige konsekvenser hvis de folkevalgte tviholder på at de selv besitter nødvendige kreative og gode ideer, kompetanse og kunnskap til å finne nye, innovative løsninger på egen hånd. For det viser forskningslitteraturen sjelden er tilfellet.

Økt borgerdeltakelse betyr ikke nødvendigvis at politikerne mister beslutningsautoritet – tvert imot kan det å åpne opp for nye perspektiver og erfaringer gjøre de politiske løsningene mer treffsikre og bedre forankret hos befolkningen.

Dette kan skape både økt tillit og legitimitet. Og uansett er det de folkevalgte som har fått mandat gjennom valg, og det er de som er satt til å ta de endelige avgjørelsene.

Lokalpolitikernes skepsis til å diskutere politiske løsninger direkte med innbyggerne blir en propp for demokratisk fornyelse, og å få til endringer i lokaldemokratiets spilleregler kommer sannsynligvis til å ta lang tid.

Det handler ikke direkte om uvilje – men det er behov for nye politiske lederskapsroller og nye normer og regler for hvordan de folkevalgte kan interagere og samarbeide med innbyggerne underveis i en valgperiode.

Et viktig spørsmål blir derfor hvordan man kan støtte lokalpolitikerne i å håndtere dagens forventninger om samskaping og innovasjon. Det er mye som tyder på at de trenger tilgang til ressurser (både tid, penger og kunnskap), hvis de skal kunne involvere innbyggerne på nye måter underveis i de politiske prosessene. Kanskje administrasjonen kan komme på banen og spille lokalpolitikerne gode?