Livet må leves forlengs

Det er nok å henge fingrene i for lokalpolitikerne i kommunene. Det er budsjetter og årshjul, skolepolitikk og eldreomsorg – og selvfølgelig koronahåndtering. Med andre ord står ikke reversering av kommunereformen øverst på den politiske agendaen i kommunestyrene. Og godt er det. Livet kan muligens forstås baklengs, men det må leves forlengs.

Fra Trygve Slagsvold Vedum er det derimot ett ord som sies både på innpust og utpust: Reversering. Alt skal reverseres dersom han kommer til makten. Alle reformer den sittende regjeringen har gjennomført har Senterpartiet vært imot og vil reversere.

Senterpartiet har vært mot fargefjernsyn, for telefonbokser, mot post i butikk og mot å la Vipps overta for kontanter, men flyr igjen høyt på meningsmålingene ved å være mot. Også resten av rødgrønn side vil reversere mye, men for Arbeiderpartiet er det mest kutt i skatter og avgifter som skal i revers. Vi kan risikere å få en reversregjering.

Det er et sunnhetstegn at kloke kommunepolitikerne har et pragmatisk forhold til hverdagen og ikke lar kommunen bli stående fast i debatter som de vet vil kreve både tid og store ressurser fra organisasjonen. Spør en ansatt i en kommune som har vært gjennom prosessen!

Det er en tid for kamp og en tid for å gjøre best mulig innsats med utgangspunkt i det man har og er. Sammenslåtte kommuner står overfor større og viktigere oppgaver enn å splitte seg opp igjen. For hva skal reversering svare på?

Vel finnes det nok eksempler på nye kommuner som har «arvet» prosjekter som kanskje er ineffektive. Og at det svekker den nye kommunens evne til selv å sette i gang nye, mer effektive og hensiktsmessige prosjekter. Men; alt som er vondt og vanskelig i dag skyldes nødvendigvis ikke sammenslåingsprosessene eller kommunereformens innretning.

Lokale ambisjoner drevet av logikken med at forbruk og investeringer større enn hva som ville vært tilfelle uten en sammenslåing, toppet av en forventning om at godene som frembringes forbeholdes dagens innbyggere, mens kostnadene deles med andre i den sammenslåtte kommunen, er etter min erfaring en riktigere forklaring. Det ansvaret må vi kommunepolitikere ta selv.

Vi lever for øyeblikket i en verden preget av klimakrise, skogbranner, oversvømmelser, pandemi, sultkatastrofer og økende gap mellom fattige og rike. Det er en verden som krever overnasjonalt samarbeid, nye løsninger og en økende vilje til å dele med dem som har minst og trenger oss mest.

Gårsdagens løsninger er definitivt ikke svaret på morgendagens utfordringer.

Det er ingen krise i Distrikts-Norge. Krise er det i Mali, Syria, Afghanistan og Libanon. Det er finnes utfordringer på bygda som i sentrale strøk. Distriktene preges av optimisme, framtidstro, kreativitet og pågangsmot, som også i større byer.

Norske bygder og utkantkommuner fortjener bedre enn den svartmaling og krisemaksimering som i disse dager utbasuneres landet rundt av populister. Godt valg!