Antallet områder med høy barnefattigdom har økt de siste ti årene, og sammen med andre problemer i nabolagene kan summen bli krevende oppvekstforhold, skriver Frank Jenssen.

Antallet områder med høy barnefattigdom har økt de siste ti årene, og sammen med andre problemer i nabolagene kan summen bli krevende oppvekstforhold, skriver Frank Jenssen.

Illustrasjonsfoto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Levekårsutfordringer: Mer ansvar og flere verktøy til kommunene

Skal vi motvirke levekårsutfordringer, må velferdspolitikken fortsette å bidra til lave forskjeller og god tilgang til utdanning, helse og arbeid.

I mange tusen norske hjem er ungene de eneste som har en grunn til å gå ut døra om morgenen, og kanskje de eneste i familien som i det hele tatt kommer seg over dørterskelen den dagen.

Særlig alvorlig er det at det i en del områder bor en svært høy andel barn i fattige familier.

Sånn er det kanskje flere steder i samme blokk eller gate. Det gjør noe med unger å vokse opp i omgivelser hvor det er mange med lav inntekt, eller hvor mange voksne verken har jobb, skole eller annet å gå til.

Opphopning av levekårsutfordringer og segregering eksisterer i Norge. Men hvor mye og hvordan er utviklingen? Hvilke konsekvenser får det? Hva kan gjøres for å reparere og forebygge ytterligere negativ utvikling?

Dette er noen av spørsmålene det regjeringsoppnevnte By- og levekårsutvalget har belyst i en NOU som nylig ble overlevert til kunnskaps- og integreringsministeren og kommunal- og moderniseringsministeren.

Levekårsutfordringer kan være mange ting, eksempelvis dårlig bomiljø, trangboddhet, arbeidsledighet, barnefattigdom, ungdomskriminalitet, frafall fra utdanning og dårlig helse.

Utvalget har kartlagt opphoping av levekårsproblemer i 26 store norske kommuner, og gjort et dypdykk i utvalgte områder i elleve av dem.

De fleste opplever å bo i gode og trygge nabolag. Men i en del områder er situasjonen for mange beboere krevende, og noen områder har også hatt en negativ utvikling med økende utfordringer.

Særlig alvorlig er det at det i en del områder bor en svært høy andel barn i fattige familier. Antallet områder med høy barnefattigdom har økt de siste ti årene, og sammen med andre problemer i nabolagene, eksempelvis få steder å være for barn og unge og mange som bor trangt, kan summen bli krevende oppvekstforhold.

Roper utvalget alarm? Nei. Men vi sier det er all mulig grunn til å være føre var en utvikling hvor utfordrende oppvekstvilkår fester seg, og som gjør at flere barn risikerer å slite på skolen eller falle ut. Den veien vil ingen av oss, fordi en slik utvikling innebærer tapte muligheter og livskvalitet for den enkelte, og i det lange løp lavere tillit og svekkede sosiale bånd i det norske samfunnet.

Forskjellen mellom boligområder har lange historiske røtter. Økonomiske forskjeller gjør at «noen flytter dit de kan, andre dit de må» – slik oppstår segregering i byområder, dvs. at de med god råd bor nært andre med god råd, og de med dårlig råd bor nært andre i lignende situasjon.

Der enkelte andre land har satset på tilnærmet hele byområder med sosiale utleieboliger, har i Norge eierlinjen og borettslagene fremmet stabile og velholdte boligområder. Eierlinjen hindrer ikke at vi også opplever segregering i Norge, men den har trolig virket dempende.

Når vi skal reparere eller forebygge segregering og opphoping av levekårsutfordringer, nytter det ikke bare å se på individene eller boligområdene isolert sett. Det er helt avgjørende at den brede, norske velferdspolitikken fortsetter å bidra til lave forskjeller og god tilgang til utdanning, helse og arbeid.

Utvalgets jobb var imidlertid å vurdere mer målrettede tiltak – som kan forsterke de positive effektene av den generelle politikken.

Vi samlet oss om fire sentrale strategier:

Gi barn og unge i utsatte områder like muligheter.

Utvalgets forslag handler om å redusere økonomiske barrierer for SFO og barnehage, å redusere segregering i barnehage og skole og å styrke kvaliteten i skole- og barnehagetilbudene særlig i utsatte områder.

Styrket og mer systematisk innsats i ordinære tjenester.

Her har kommunene en nøkkelrolle, og utvalget anbefaler at man ser på om levekårsutfordringer er tilstrekkelig hensyntatt i inntektssystemet, og anbefaler at kommunene selv (fortsatt) kanaliserer ekstra ressurser til eksempelvis skoler og barnehager i utsatte områder.

Styrke levekårshensyn i byutviklingen.

Goder og byrder må fordeles bedre mellom boområdene i byene, det må være tilstrekkelig tilgang til varierte boliger (både leie og eie), kommunene må gis større muligheter til å planlegge for boligsammensetning i nye områder, og det trengs tiltak for et bedre og tryggere utleieboligmarked.

Tydeligere mål og ansvarsfordeling i områdesatsingene.

Det offentlige bruker betydelige beløp på områdesatsinger i bydeler og byområder. Kjernen i mange områdesatsinger er å oppgradere nærmiljøene, støtte gode sosiale tiltak og å utvikle de lokale tjenestene. Det foreslår vi å fortsette med. Men kommunene må få større ansvar og frihet til å bruke tilskuddsmidlene, samtidig som vi foreslår at noe av dagens midler vris fra prosjektbasert til varig finansiering.

Rapporten vår heter «Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle», og peker på mer av den medisinen vi vet virker: Velferdspolitikk som bidrar til utdanning, helse og motvirker forskjeller, en byutvikling med gode boligområder og ekstra områdeinnsats for trygge og gode bo- og oppvekstmiljøer.