Hvem skal undersøke varselet når det er rådmannen det er varslet mot?  Illustrasjonsfoto: Colourbox
Hvem skal undersøke varselet når det er rådmannen det er varslet mot? Illustrasjonsfoto: Colourbox
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Leder
Lederartikler gir uttrykk for Kommunal Rapports syn. Ansvarlig redaktør har ansvar for innholdet.

Varslere må ha flere kanaler

Kommuner som lager nye varslingsrutiner eller reviderer gamle, må tenke på at det kan være toppledelsen det varsles om.

Åtte av ti kommuner og fylkeskommuner har varslingsrutiner, ifølge en undersøkelse av Fafo. Mange av dem er mangelfulle, og hvor godt systemet fungerer, får man ofte først svar på når rutinene anvendes i en konkret varslingssak.

Det er gjerne etter en opprivende varslingssak at politikerne kommer til at varslingsrutinene må gjennomgås og revideres. Rådmannen får ansvar for det forberedende arbeidet, men politikerne skal gjøre vedtaket.

Slik også i Søgne kommune, der flertallet i formannskapet nylig stemte ned rådmannens forslag. Rådmannen, som selv har et varsel mot seg, hadde foreslått å opprette et varslingsmottak på tre personer, med én tillitsvalgt og to representanter oppnevnt av rådmannen.

Debatten om rutinene illustrerer dilemmaet: Hvem skal undersøke varselet når det er rådmannen det er varslet mot?

Utgangspunktet for enhver varslingsrutine må være at den skal sikre at alle varsler blir forsvarlig behandlet, dvs. at behandlingen får et rettslig preg med grundige faktaundersøkelser og tilsvar fra berørte parter.

Det bør også gå klart fram at å varsle til offentlig myndighet alltid er forsvarlig, i en rekke tilfeller endog en tjenesteplikt.

Og ikke minst må rutinen ta høyde for at det kan være kommunens toppledelse det varsles mot. Dette er ikke lenger uvanlig. Før helgen ble det kjent at det er levert et varsel mot rådmannen i Sandefjord. I Fredrikstad er det oppnevnt setterådmann til å håndtere de betente varslingssakene der. I Jondal måtte rådmannen nylig gå av med bakgrunn i varslingssaker – for å nevne noen eksempler.

Dette viser at én kanal for varsling ikke nødvendigvis dekker alle behov, og ikke alltid sikrer en behandling av varselet uten innblanding fra den det er varslet om. Derfor bør politikerne opplyse om alternative varslingskanaler. Det kan være kontrollutvalget, revisjonen, ordføreren, formannskapet eller en ekstern advokat.

Uansett valg, bør man ha tenkt igjennom hvordan varselet så skal behandles – for å sikre den nødvendige tilliten til ordningen.