Dersom opplæringslovens krav strammes inn og flere lærere «avskiltes», risikerer vi å skape en lærerkrise, fremfor å løse de rekrutteringsutfordringene vi har, skriver Kristin Holm Jensen i KS.

Dersom opplæringslovens krav strammes inn og flere lærere «avskiltes», risikerer vi å skape en lærerkrise, fremfor å løse de rekrutteringsutfordringene vi har, skriver Kristin Holm Jensen i KS.

Illustrasjonsfoto: Britt Glosvik
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kvalifiserte lærere = fyller opplæringslovens krav

Vi trenger flere kvalifiserte lærere i skolen, og primært lærere med lærerutdanning, slik opplæringslovens hovedregel tilsier.

Karin Andersen slår i en kronikk i Kommunal Rapport fast at «KS ser ut til å mene at det er helt greit at mange lærerstillinger er fylt av ufaglærte». Hvis hun hadde lyttet like godt til KS som til Utdanningsforbundets påstander om oss, så hadde hun visst at KS selvsagt ikke mener det.

En seriøs utdanningspolitikk forutsetter et grundig kunnskapsgrunnlag.

Andersen skriver: «Nesten 20 prosent av lærerårsverkene i skolen blir utført av ufaglærte, ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB)».

Dette grunnleggende premisset i hennes innlegg er feil. SSBs tall viser hvor mange lærere som ikke har lærerutdanning, men fanger ikke opp de som har annen faglig og pedagogisk kompetanse som er godkjent etter opplæringslovens krav for ansettelser i undervisningsstillinger.

Opplæringsloven med forskrifter fastslår at lærerutdanning er hovedveien til skolen, men den åpner også for at de som har relevant faglig og tilsvarende pedagogisk kompetanse som lærerutdanning kan ansettes. Dette har vært gjeldende lov gjennom mange år, og under skiftende regjeringer. Lovens kompetansekrav ble foreslått videreført i et lovforslag som ble fremmet i fjor.

Utdanningsdirektoratet GSI-tall viser at 96 prosent av lærerne i grunnskolen er kvalifiserte i tråd med opplæringslovens krav. Om lag 4 prosent mangler relevant faglig og pedagogisk utdanning. De kan bare ansettes midlertidig som vikarer, eller på vilkår om å gjennomføre lærerutdanning.

En rapport fra NTNU/SØF om forskjellen på de to kildene viser blant annet at mange av lærerne som er registrert med annen pedagogisk kompetanse i SSB, er lærere med utdanning fra utlandet og spesialpedagoger. De kan ikke kalles ufaglærte, slik Andersen gjør.

Henvisningen til tall fra Utdanningsdirektoratet og NTNUs rapport er ikke å bagatellisere problemet med å rekruttere kvalifiserte lærere, men å bringe inn viktig, relevant kunnskap om omfanget av utfordringen sett i lys av de kravene Stortinget har satt. En seriøs utdanningspolitikk forutsetter et grundig kunnskapsgrunnlag.

Uansett hvilken kilde man bruker, er vi enige om at vi trenger flere kvalifiserte lærere i skolen, og primært lærere med lærerutdanning, slik opplæringslovens hovedregel tilsier.

Vi bør eksempelvis ha bedre ordninger for å gi flere som jobber i skolen en mulighet for å gjennomføre lærerutdanning. Det gjelder blant andre mange som underviser på yrkesfag, og som har solid fagkompetanse og verdifull erfaring fra arbeidslivet.

Dersom opplæringslovens krav strammes inn og flere lærere «avskiltes», risikerer vi å skape en lærerkrise, fremfor å løse de rekrutteringsutfordringene vi har.

KS bruker også lønn som virkemiddel for å rekruttere lærere, eksempelvis ved at nyutdannede, herunder lærere, fikk et lønnsløft på opptil 36.000 kroner i årets oppgjør. Dette er et betydelig løft som bidrar til å styrke rekrutteringene av lærerutdannede lærere i skolen.

I tillegg samarbeider vi både med staten og partene om andre tiltak for å utvikle og beholde kvalifiserte lærere i skolen, blant annet tiltak for å redusere administrativt arbeid og økt tid til kontaktlærerfunksjonen.