Arbeidsgiver må slå ned på baksnakking

I en lagmannsrettsdom som ble avsagt i oktober i år, ble en fylkeskommune idømt 1 million kroner i erstatning og sakskostnader til en lærer ved en videregående skole. Lagmannsretten fant at læreren hadde blitt trakassert av kollegene sine, og at skolen ikke hadde gjort nok for å forhindre det.

Dommen er interessant fordi den er én av få dommer hvor arbeidsgiver blir holdt erstatningsansvarlig for mobbing og trakassering fra kolleger. Dommen er ikke rettskraftig og kan havne i Høyesterett, men det er likevel allerede nå mulig å lære noe av den.

Det hadde over mange år vært store samarbeidsproblemer på den linja som læreren var tilknyttet. Problemene fikk en foreløpig topp i et møte i 2013, hvor én kollega antydet at elevene ikke var fornøyd med læreren og én kollega hevdet at læreren ikke var tilstrekkelig dedikert. Etter møtet sendte læreren et varsel til rektor og ga uttrykk for at han følte at han i møtet «stod midt i en ring og ble personlig kritisert og mobbet». Rektor satte i gang en faktaundersøkelse, som konkluderte med at læreren ikke var utsatt for mobbing eller trakassering.

Læreren hadde blitt sykmeldt samtidig med at han leverte inn varselet. En drøy måned senere, og etter at det var konkludert i faktaundersøkelsen, kom læreren tilbake på jobb. Da han hilste på to kolleger i gangen og på kontoret, hilste ingen av dem tilbake. Læreren fikk en knekk og ble igjen sykmeldt. Han forble sykmeldt ut skoleåret, og søkte deretter permisjon i skoleåret 2014/2015.

I januar 2015 sendte læreren en e-post til rektor og informerte om at han ville komme tilbake til stillingen sin fra høsten 2015. Fire av lærerens kolleger troppet opp på rektors kontor, klagde på læreren og var kritiske til at han skulle komme tilbake.

Rektor sa at hun måtte ha dette skriftlig, og kollegene skrev derfor et brev. I brevet skriver kollegene at det er uforsvarlig at læreren kom tilbake. De hevder at han ikke hadde den innstilling og holdning til fagfeltet som er nødvendig, at han hadde dårlige samarbeidsevner, og at han ikke evnet å ta vare på de svakeste elevene.

Kollegene hevder også at mange elever hadde sluttet på grunn av læreren, og at læreren brukte mye av tiden til å jobbe med sin egen bedrift.

Lagmannsretten kaller brevet «et grovt overtramp» og et «karakterdrap» på læreren, og finner det klart at brevet i seg selv må anses som trakassering etter arbeidsmiljøloven – særlig fordi formålet med brevet var å fjerne læreren fra stillingen sin.

Etter å ha mottatt brevet, hentet skolen inn en ekstern rådgiver som avholdt et todagers kurs med de ansatte om verdier og det å se fremover, men utover det ble det ikke satt inn noen tiltak.

Læreren kom tilbake, og selv om konflikten ulmet under overflaten, gikk et par år forbi uten store hendelser. Under en ekskursjon hvor også en journalist deltok, uttalte imidlertid én av kollegene seg svært negativt om læreren til journalisten. Kollegaen uttalte at læreren var en dårlig lærer, at han ødela for skolen, at han var en drittsekk, at han ikke klarte å håndtere elevene, og at ingen andre lærere som syntes noe om ham.

Journalisten gjenfortalte beskyldningene til læreren, som på nytt varslet til rektor. Ikke lenge etter ble læreren sykmeldt, gikk til søksmål mot arbeidsgiveren sin og vant altså saken for lagmannsretten.

Da lagmannsretten konkluderte med at fylkeskommunen var erstatningsansvarlig, var flere momenter relevante. Ett moment fremstår imidlertid som særlig viktig for retten: Den unnvikende holdningen som skolens ledelse viste til de fire kollegene som kontaktet rektor på kontoret hennes i 2015.

«Dette burde ha vært håndtert på en mer offensiv måte», sier lagmannsretten, og fortsetter: «Det har […] fått utviklet seg en ukultur blant enkelte av lærerne på landslinja, hvor A urettmessig blant annet har blitt stemplet som en dårlig pedagog og blitt sett på som en som lurte seg unna.»

Et viktig læringspunkt fra dommen, uavhengig av om den blir anket og slipper inn for Høyesterett, er dermed: En arbeidsgiver kan ikke tillate at det danner seg hylekor eller ekkokamre på arbeidsplassen hvor en arbeidstaker kontinuerlig blir omtalt i negative ordelag.

Eller sagt med andre ord: Arbeidsgiver kan ikke toe sine hender hvis arbeidsgiver blir klar over at en ansatt utsettes for omfattende baksnakking.

Hvis arbeidsgiver ser antydning til noe slikt, må arbeidsgiver ta grep for å sørge for at dette opphører. Og dette gjelder uavhengig av om arbeidsgiver mener at det er noe i det kollegene snakker om.

Dersom arbeidsgiver mener at den aktuelle ansatte har samarbeidsproblemer eller gjør en dårlig jobb, skal arbeidsgiver håndtere dette ved å følge opp den ansatte, ikke ved å se gjennom fingrene med kollegenes uttrykte misnøye.