Illustrasjon: Sven Tveit

Periferiens doble kraft

Kronikk. Periferien brøler med to stemmer, og i øyeblikket ser de ut til å brøle sammen – by mot land og periferi mot sentrum.
1.11 2019 08:05
Det er velkjent at globaliseringen har styrket sentrale myndigheter.

Lokalvalget 2019 var ett av de mest spennende vi har hatt i Norge på svært lenge. Ikke bare var dette det første valget i Norge hvor miljødimensjonen (den grågrønne konflikten) ser ut til å ha blitt like betydningsfull som den tradisjonelle høyre-venstredimensjonen (den rødgrønne konflikten), spesielt i byene.

Det var også Senterpartiets beste lokalvalg noensinne. «Periferiens brøl», kalte forskere fra Institutt for rural og regionalforskning dette siste i en kronikk i Aftenposten.

Mine UiB-kolleger ved forskningsenheten Territorielt demokrati og reform, Anne Lise Fimreite og Marta Eidheim, peker i en ny studie som publiseres snart på at det brøles med to stemmer. Stemmene ligner, men er likevel ulike på vesentlige punkter.

Den ene stemmen er den som Stein Rokkan kalte periferiens. Med livserfaring fra både Narvik og Bergen var det kanskje ikke så rart at det ble Rokkan som gjorde det statsvitenskapelige pionerarbeidet med å begrepsfeste periferien som en viktig territoriell kilde til politisk mobilisering. Periferien er alt som ikke er geografisk nært statsmakten, altså grovt sagt landet utenfor Oslo.

To underliggende strukturelle faktorer bidrar til å gjøre sentrum-periferi konflikten sterk i Norge i vår tid. Den første er at samfunnsutviklingen styrker sentrum. Min salig kollega Frank Aarebrot pleide å kalle Norge en «sentraliserende sentralstat».

At Norge er en stat med et politisk sterkt sentrum, kommer til uttrykk blant annet ved at kommuner og fylkeskommuner i liten grad har makt over egen inntekt. Den økonomiske asymmetrien mellom kommune og stat har økt ettersom sentralmaktens inntekter har vokst i takt med oljeinntekter og -fond.

I tillegg er det velkjent at globaliseringen, og de internasjonale institusjonene vi har etablert for å håndtere denne, har styrket sentrale myndigheter. Regjering, sentralforvaltning og sentrale domstoler er styrket på bekostning av parlamenter, lokale myndigheter og lavere rettsinstanser.

Den andre strukturelle faktoren som gjør at sentrum-periferi dimensjonen alltid er en latent konflikt i Norge, er vår økonomisk og kulturelt sterke periferi. Én av grunnene er rent geografisk. Landet er langstrakt, og selv i dag er det store barrierer mot forflytning mellom ulike landsdeler. Dette har bidratt til et sterkt kulturelt mangfold av lokale og regionale identiteter. Tenk på dialekter, bunader og mattradisjoner.

I tillegg har du det faktum at de økonomiske og politiske tyngdepunktene er på ulike steder. De viktigste eksportnæringene opp gjennom tidene – fisk, skipsfart, kraftkrevende industri og olje – ligger langs kysten. Det politiske sentrum ligger der hvor kommunikasjonen mot Danmark og Sverige var best, i sørøst.

Av historiske årsaker har vi i Norge det statsviterne Gary Marks og Liesbet Hooghe kaller en Rokkan-region, nemlig Bergens-regionen. Hvis en skal være litt frekk, så er en Rokkan-region en territoriell enhet som har et ego med historiske røtter som er litt ute av proporsjon med dagens makt og innflytelse.

Mer seriøst så har Rokkan-regioner historisk vært økonomiske og/eller kulturelle maktsentre. Tenk på Barcelona eller Edinburgh. Slike regioner er ofte viktige for statens struktur, fordi de på avgjørende punkter i historien mobiliserer mot sentrale styresmakter.

Fimreite og Eidheim viser i sine analyser av data fra Norsk medborgerpanel at folk som bor utenfor Oslo og Akershus er mer tilbøyelige til å være enige i påstanden om at «sentrale myndigheter tar for lite hensyn til distriktene», og at det er mer sannsynlig at de vil stemme Senterpartiet. Så periferiens brøl er mot sentralisering av makt i Oslo.

Men den andre stemmen periferien brøler med, er den rurale. Her er det ikke hele landet mot Oslo, men by mot land. Om noe, så viser tendensene i analysene til Fimreite og Eidheim at dette perspektivet antakelig er minst like viktig for Senterpartiets fremgang som sentrum-periferi-konflikten.

Den amerikanske statsviteren Katherine Cramer har gjort banebrytende arbeid knyttet til det hun kaller rural bevissthet. I arbeidet med boken The Politics of Resentment reiste hun rundt i det rurale Wisconsin og snakket med folk. Mange hadde dårlig økonomi, men stemte likevel på Republikanerne. De støttet skatteletter fordi de følte at skatt handler om at staten tar deres hardt tjente penger og bruker dem på ting som de ikke har nytte av, for eksempel universiteter og kulturhus i byene.

I dette ligger det en følelse av å bli forlatt og nedvurdert for ikke å hige etter et liv i store, hektiske og upersonlige byer. Men der er også en stolthet over å klare seg selv og å leve det som oppfattes som mer naturlige og autentiske liv.

Det er uklart hvor mye av dette som Cramer beskriver som er overførbart til norske forhold. Mitt inntrykk er at den rurale bevisstheten absolutt finnes i Norge, men at den i mindre grad fører til at folk i distriktene vender seg mot skatter og offentlig sektor.

I alle fall for øyeblikket, ser det for meg ut til at konfliktene by-land og sentrum-periferi brøler sammen for å kreve mer balansert og mer desentralisert territoriell organisering av offentlig sektor og av politisk makt.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.