Lavere sykefravær i Utøya-berørte kommuner

Nylig la vi bak oss den åttende årsmarkeringen for terroristangrepet 22. juli 2011. Over hele landet ble det, som hvert år, arrangert samlingsstunder og minneseremonier. Over hele landet gikk tankene tilbake til det som skjedde den dagen.

Selv om hele landet ble dypt berørt av angrepene, var nok denne tankevirksomheten ekstra sterk i de lokalsamfunnene som mistet en av sine kjære i angrepet.

I en artikkel som nylig er akseptert for publisering i tidsskriftet Scandinavian Journal of Economics, finner jeg at en slik lokal forbindelse til angrepene ikke bare påvirker minner og tankevirksomhet, men faktisk også kan spores i arbeidsmarkedet.

Hovedfunnet i artikkelen er overraskende nok at i de kommunene som hadde innbyggere som mistet livet i angrepene, sank sykefraværet i forhold til i resten av landet i tiden etterpå.

Teoretisk støtte for en slik virkning kan finnes i en litteratur innen psykologifaget om «posttraumatisk vekst».

Posttraumatisk stresslidelse er en velkjent lidelse som dreier seg om negative virkninger av å ha opplevd et alvorlig traume.

Imidlertid er det funnet eksempler på at traumatiske opplevelser av både krig og terrorisme for noen i visse tilfeller også kan ha positive virkninger, gjerne som endret forståelse av seg selv, samfunnet man er en del av og mening og ansvar generelt. Dette har man som motsats til det mer kjente begrepet posttraumatisk stresslidelse kalt posttraumatisk vekst.

En hypotese om posttraumatisk vekst var ikke noe jeg hadde klart for meg da jeg påbegynte denne studien noen år etter 2011, snarere det motsatte. Bakgrunnen var det faktum at det at de fleste av de omkomne var fra AUFs årlige sommerleir på Utøya, hvor deltakerne var samlet fra hele landet, hadde medført stor variasjon i hvor personlig berørt hvert enkelt lokalsamfunn hadde blitt av angrepene.

Jeg tenkte at denne store variasjonen i personlig berørthet rundt om i landet trolig kunne ha betydning på flere måter og kunne fortelle noe om hvordan lokalsamfunn reagerer på og håndterer å oppleve terrorisme. 

Målet var å bruke data for hele landet til å gjennomføre en kvantitativ studie relatert til atferd i arbeidsmarkedet. Sykefravær ble valgt fordi det er det eneste målet på befolkningens helsetilstand som er tilgjengelig for alle landets kommuner med flere oppdateringer gjennom året.

Jeg delte kommunene inn i tre grupper: 1) Kommuner der minst én innbygger mistet livet i angrepene, 2) kommuner med deltakere på Utøya (men ingen omkomne) og 3) alle andre kommuner. Deretter koblet jeg utviklingen i sykefraværet på kommunenivå helt fra 2008 og ut 2013 til disse gruppene.

Fascinerende nok fulgte utviklingen sykefraværet for disse tre gruppene fra kvartal til kvartal et så godt som identisk mønster – helt til midten av 2011. På akkurat dette tidspunktet falt sykefraværet i de hardest rammede kommunene markant i forhold til andre kommuner.

Folk var altså mindre borte fra jobben på grunn av sykdom i de hardest rammede samfunnene. Dette på tross av mange nettopp her måtte slite med fysiske og psykiske skader som følge av angrepene. Det er ikke noe som tyder på at noe annet som er viktig for sykefravær skjedde i akkurat denne gruppen av kommuner på akkurat dette tidspunktet.

Videre falt sykefraværet i forhold til resten av landet også i de kommunene som hadde deltakere på Utøya (men ingen omkomne) og i kommuner som grenset til kommuner med omkomne. Fallet var også større i mindre folkerike kommuner, hvor personlige forbindelser til personlig berørte er mer utbredt.

Særlig interessant sett i lys av at de fleste av ofrene var svært unge, er det at fallet i sykefraværet var klart størst hos arbeidstakere i 20-årene.

Selv om det generelt åpenbart ikke er slik at terrorisme er helsefremmende og man ikke skal bagatellisere plager for dem som lider, passer disse resultatene godt med den historien om virkningene av angrepene som har dominert i Norge.

Statsminister Jens Stoltenbergs understrekning av kjærlighet framfor hevn og ord om «mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet» er velkjente. Tanken om å la tragedien bli en kilde til positiv forandring hadde klangbunn hos mange.

«Generasjon Utøya» har blitt et begrep for ungdomsgenerasjonen som bråmodnet til et nytt alvor som følge av å se så mange av sine jevnaldrende bli brutalt myrdet. Er lavere sykefravær en del av dette? Det vet vi ikke sikkert, men hendelsene den dagen er nok fortsatt med og preger oss på mange måter, både bevisst og ubevisst.