Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

God bokvalitet er kommunes ansvar

Utbygginger preges av flotte fyndord, men vet noen egentlig hvordan det vil bli? Hvordan kan man unngå at utbygger og kommune peker på hverandre som den store stygge ulven?

Hva betyr ‘urban’, ‘bærekraftig’ og ‘helhetlig’ utbygging i deres kommune?

Folk flest ønsker seg et godt og uproblematisk liv. Skal vi tro utbyggernes salgsprospekter, vil de også bo et sted der bærekraftig livsstil og urbane gleder kan dyrkes side om side i naturskjønne omgivelser. Der barn kan ferdes trygt og der kollektivtilbudet venter rett utenfor døra.

Dette er knutepunktfortettingens mantra – nærhet til «alt», lite behov for egen bil og god bokvalitet. En ting er sikkert, hvis du bor nært et kollektivknutepunkt, gjør du det for å få en følelse av «urbanitet» eller «nærhet til by og sentrumsfunksjoner», som vi formulerte det i vår undersøkelse.

SINTEF gjennomførte vinteren 2019 en spørreundersøkelse om bokvalitet og reisevaner i tre ulike eksempelområder som er knutepunktfortettet på ulikt vis. Ikke den største undersøkelsen, men et tilskudd til forskning på bokvalitet i urbane områder. For det mangler ikke på fagkunnskap på feltet.

Kort oppsummert er det ingen store overraskelser i resultatene. De fleste som bosetter seg i et område, gjør det fordi de liker området og får det slik de ønsker. Det er imidlertid ikke alt som er slik beboerne forventet, og det er disse funnene det er verdt å ta tak i.

Nærhet til «alt» er viktig. Men «alt» betyr flere ting enn et busstopp. Nærhet til dagligvarehandel og ulike servicefunksjoner er også viktig. Knutepunktfortetting er avleggs uten helhetlig sentrumsutvikling. Her må man tenke sentrum fremfor knutepunkt.

Videre tyder undersøkelsen på at folk som bor i kollektivknutepunkt, har redusert behov for bil. Det skyldes blant annet at reise til eget arbeid eller lengre handlereiser kan tas kollektivt. Skal man også redusere bilbruk lokalt, må sentrumsfunksjoner, skole/barnehage osv. ligge nært nok til at nærtransporten kan gjøres uten bil.

Bokvalitet i slike områder er studert mest inngående i tidligere studier. Hvordan skal byutvikling gjøres grønt, inkluderende og bærekraftig? Hvordan skal man veie interesser knyttet til nærmiljøet opp mot interesser som gjelder hele byen? Og hvordan påvirker dette bokvaliteten?

Undersøkelsen vår viser, i likhet med andre undersøkelser, at en del av de vanlige problemstillingene går igjen. For eksempel er mellom 20 og 40 prosent av beboerne i de ulike områdene misfornøyde med støy, luftkvalitet og lite mulighet for privatliv på private og felles utearealer.

Dette er egenskaper som ikke så lett lar seg vurdere ut fra et salgsprospekt. Folk flest har ikke noe forhold til dette før det oppleves.

En kommentar fra undersøkelsen på spørsmål om forventninger til området var: «Utbygger overselger solforhold. Og støyforhold, på grunn av nærhet til bane og vei, ble undervurdert av oss selv. Derfor flytter vi».

Beboeren skylder delvis på utbygger og delvis på seg selv. Mange mennesker stoler på at minimumskravene er gode nok, men en del blir altså skuffet. Det er primært kommunen som ivaretar innbyggernes interesser ved sentrumsutvikling. Utbyggere sier at de gjør det, men det er kommunen som avgjør om dette blir tomme ord eller oversatt til faktisk handling.

Utbyggere bruker gjerne mange fyndord når prosjekter skal selges. Hvorfor kan ikke kommunene definere ordene først? Hva betyr «urban», «bærekraftig» og «helhetlig» utbygging i deres kommune? Dette er mat for kommuneplanen.

Her kan kommunen ta definisjonsmakten. Er dere tydelige på hva dere legger i begrepene, kan utbyggere gjerne bygge sitt omdømme på de samme ordene når prosjekter skal realiseres, men ikke uten å forholde seg til kommunens definisjon av begrepene. Dette danner et godt utgangspunkt for samarbeid.

Flere utbyggere har tatt i bruk kunstig intelligens i forbindelse med boligutvikling. Slike løsninger har langt fra fasiten på alt, men kan bidra til helhetlig tilnærming fordi de kan «beregne» og presentere flere gode løsninger for et område på kort tid.

Kommuner kan også nyttegjøre seg av dette, såframt løsningen er tuftet på åpne prinsipper og anerkjent fagkunnskap. Uten et slikt fundament vil programmet bare være et verktøy for den ene siden av bordet.

De fleste kommuner har et aktivt forhold til kommuneplanen, men tidvis ser vi at kommunen i forkant av utbygginger ikke har tenkt helhetlig nok i kommuneplanen. Det er i kommuneplanen og reguleringsplanen at spillereglene for utbyggingen utformes.

Mangler det føringer i overordnede planer, er det vanskelig å introdusere føringer i konkrete prosjekter. Det er i utarbeidelse av kommuneplan, områdeplan og reguleringsplan at man kan kreve bærekraftig og helhetlig tilnærming etter kommunens definisjon av begrepene.

Kommunen kan også involvere ulike interessenter i planprosessene, som fagmiljøer, tjenestetilbydere og innbyggere. Det er innbyggerne som er kommunens «kunder», bruk dem til å få innsikt i hva de ønsker seg av boligutbygging.

Tenk helhetlig! Fyll fyndordene med innhold! Og legg det i kommuneplanen!

Kronikken er skrevet i samarbeid med forsker Halvard Høilund-Kaupang.