Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Arbeidsgiver kan gjengjelde uten å mene det

Selv om jeg har jobbet med et stort antall varslersaker, har jeg aldri snakket med en levende sjel som selv mener å ha sanksjonert mot en varsler.

Arbeidsgivers plikter gjøres nå tydeligere i loven, og det er et stort skritt i riktig retning.

Den nye rådmannen hadde fått en kompleks varslingssak i fanget første dag på jobb. En ansatt hadde varslet, kommunerevisjonen var involvert, lokalmediene publiserte nesten daglig artikler om saken, og det var høyt konfliktnivå på seksjonen varslingene omhandlet.

Kommunalsjefen på den aktuelle seksjonen og hans nærmeste medarbeidere visste hvem varsleren var, og var dypt uenige i og opprørte over varslerens synspunkter. Rådmannen tok derfor kommunalsjefen og de nærmeste medarbeiderne til side og ga dem klare instruksjoner: «Her forventer jeg at dere oppfører dere profesjonelt, og at dere er ytterst bevisst på ikke å foreta dere noe som overhodet kan ligne på gjengjeldelse mot varsleren!»

Én av bærebjelkene i arbeidsmiljølovens regler om varsling er forbudet mot gjengjeldelse. § 2A-2 sier det klart og tydelig: «Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2A-1 er forbud».

Ordlyden i loven sier ikke noe om hva gjengjeldelse egentlig er, men forarbeidene til loven er tydeligere: Gjengjeldelse er enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varslingen.

Så kommunalsjefen kunne selvfølgelig ikke si opp varsleren fordi hun hadde varslet. Han kunne heller ikke flytte varsleren til en annen seksjon eller gi henne mindre spennende arbeidsoppgaver. Hadde kommunalsjefen kalt varsleren inn på teppet og gitt henne en skyllebøtte fordi hun hadde varslet, ville dette også vært gjengjeldelse etter loven.

Men kommunalsjefen gjorde ingen av disse tingene. Både han og medarbeiderne hans holdt seg i skinnet. De var fortsatt rykende uenig i varselet, og de var nok litt stive i maska og ikke så hjertelige overfor varsleren. Men de foretok seg ikke noe bevisst negativt.

I en undersøkelse fra 2016 oppga én av fire varslere at de hadde blitt utsatt for sanksjoner som følge av varslingen (Fafo 2016). To av sanksjonene som ble oppgitt var at personlig omdømme/rykte ble skadet, og at man ble frosset ut av arbeidsfellesskapet.

Dette er oppsiktsvekkende tall, og indikerer at aktiv utfrysing av og bevisste negative handlinger mot dem som tør å si ifra, finner sted på svært mange norske arbeidsplasser. Likevel har jeg i løpet av de nesten 20 årene jeg har jobbet som arbeidsrettsadvokat – og i de senere årene med et stort antall varslersaker – aldri snakket med en levende sjel som selv mener at han eller hun har sanksjonert mot en varsler.

Den ansatte som hadde varslet om de kritikkverdige forholdene, hadde merket en gradvis endring i kollegenes oppførsel mot henne. Hun hadde vært åpen med mange om at hun hadde varslet. Selv om noen var uenige med henne, hadde andre klappet henne på skulderen og gitt henne skryt for å si fra.

Én måned etter at hun sendte varselet, hadde én av hennes nærmeste kolleger sagt til henne at hun burde tone ned fokuset på varslingssaken og heller konsentrere seg om jobben sin; i hvert fall burde hun ikke snakke om saken med alle hele tiden. Da et par måneder hadde gått, følte hun at folk gikk omveier for å slippe å komme innom kontoret hennes, og de sa ikke lenger fra om at de gikk til lunsj.

Kommunalsjefen føk rundt i gangene og var illsint bare han kom i nærheten av henne, og hadde ikke vekslet et ord med henne siden varselet ble inngitt. Det hele ble for mye for henne, og hun ble sykmeldt.

I forslaget til nye bestemmelser om varsling i arbeidsmiljøloven presiseres det at også «unnlatelser» fra arbeidsgiver kan utgjøre gjengjeldelse. Det foreslås også at arbeidsgiver om nødvendig skal sørge for tiltak som er egnet til å forebygge gjengjeldelse. Hvis varslerens arbeidsmiljø svekkes som en følge av varslingen, og arbeidsgiver ikke makter å forebygge eller rydde opp i dette, kan dette dermed utgjøre gjengjeldelse fra arbeidsgivers side.

Rådmannen satt med granskingsrapporten fra advokatfirmaet i hånden. Konklusjonen var klar: Varsleren var utsatt for gjengjeldelse fra kommunen fordi kommunen ikke hadde ivaretatt arbeidsmiljøet hennes i den sårbare situasjonen hun var i etter varslingen.

Arbeidsgivers plikter gjøres nå tydeligere i loven, og det er et stort skritt i riktig retning. Men det er også viktig at forståelsen for den sammensatte mellommenneskelige dynamikken i varslingssaker øker både blant arbeidsgivere, domstoler og advokater.

Hadde rådmannen hatt en bedre forståelse for både regelverket og den ekstremt sårbare situasjonen mange varslere befinner seg i, ville han ikke nøyd seg med å formane kommunalsjefen og hans nærmeste medarbeidere om ikke å gjengjelde, men tatt aktive grep for å sørge for at hun fortsatt var inkludert i arbeidsmiljøet.

Han ville ha etablerte en direkte dialog med varsleren og understreket at kommunen satte pris på at hun hadde varslet. Han ville ha spurt henne hvordan hun hadde det i jobbhverdagen og holdt en løpende dialog med henne mens varslingssaken ble behandlet og etter. Og han ville ha vurdert og diskutert med henne hvilke andre tiltak kommunen skulle iverksette for ivareta arbeidsmiljøet hennes.