Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Uklart språk truer lokaldemokratiet

Kommunale sakspapirer danner grunnlag for viktige politiske beslutninger, men preges ofte av konsulentsjargong og abstrakt språk. Hva gjør det med lokaldemokratiet vårt?

Tåka dannes på toppen og brer seg nedover.

Det er møte i oppvekststyret i Kristiansand kommune. En handlingsplan skal behandles. En yngre politiker tar ordet og sier at språket i planen gjør den umulig å forstå. Hele planen blir sendt tilbake til administrasjonen med krav om et enklere språk.

Kanskje var det uttrykk som «kompetansebeholdning», «horisontal samhandling» og «endringskraft» som gjorde innholdet i planen vanskelig å forstå. Slike uttrykk florerer i kommunale strategidokumenter, planer og politiske saksframlegg.

Stavanger kommune har nylig kartlagt språket i slike kommunale beslutningstekster. Intervjuer med 20 personer – fra toppledere og mellomledere til politikere, tillitsvalgte, saksbehandlere og mediefolk – tyder på at ugjennomtrengelig språk i kommunale beslutningstekster kan gjøre det vanskelig å stilling til enkelte saker.

 «Før var det nok ærlig, byråkratisk», sier en av informantene. «Nå har du fått et glatt reklamespråk som kanskje gjør vondt verre», fortsetter informanten.

Det tyder på at tradisjonelle byråkratfavoritter som «nærværende sak» eller «i henhold til foreliggende plan» er på vei ut. Inn kommer abstrakte og luftige formuleringer. Tekstene er preget av næringslivsspråk, konsulentsjargong, reklamespråk og BI-pensum. Som en informant sier: «Teksten blir som et såpestykke som glir ut av hendene.»

Flere informanter mener at uklare uttrykksmåter kommer fra statlige handlingsplaner og faglitteratur og spres ukritisk av premissleverandører i kommunen. Tåka dannes på toppen og brer seg nedover.

En annen årsak til uklart språk i en tekst kan være at tanken bak er uklar. Den eller de som skal skrive, får et uklart oppdrag, og selve skrivingen blir det som utkvitteres. Man skriver for å skrive. Dokumentet havner så i skrivebordsskuffen, og hele prosessen blir en tidstyv i kommunen.

Funnene fra Stavanger kommune er nedslående, gitt at kommunesektoren i regi av KS nå bruker flere millioner kroner årlig på tiltak for et klarere kommunespråk.

Gjennom et femårig program som ble startet i 2015, tilbyr KS kurs, pengestøtte og verktøy til kommuner som vil gjøre kommunespråket klarere.

Er alt språkarbeidet forgjeves? Heldigvis ikke. Byggesaksdokumenter, søknadsskjemaer for barnehageplass og regler for tildeling av omsorgsbolig er blitt betydelig enklere å forstå, og kommunale saksbehandlere er blitt mer bevisste på innbyggernes behov. Stavanger er selv en foregangskommune i arbeidet for et klarere språk i tekster til innbyggerne.

Det å endre en språkkultur krever oppmerksomhet og hardt arbeid over tid. De fleste kommuner har naturlig nok prioritert å forbedre tekster som er rettet mot mange innbyggere, som brevmaler, informasjonsskriv og søknadsskjemaer. Her kan de nemlig både spare skattekroner og lette hverdagen for folk.

Mer «interne» dokumenter som strategidokumenter, planer og politiske saksframlegg kommer lenger bak i køen når tekster skal revideres. De bør rykke fram til skranken. 

Uklart språk kan få vidtrekkende konsekvenser. Det kan for det første være en stor tidstyv. Vage plandokumenter krever mye bearbeiding i kommunen når de skal omsettes i praksis. Dessuten risikerer både kommuneledere og lokalpolitikere å ta avgjørelser på feil grunnlag hvis språket er uklart.

En annen og svært alvorlig konsekvens av uklart språk er at det hindrer deltakelse i samfunnet. Folk skal få mulighet til å delta i sentrale prosesser i kommunen der de bor, og lokalpolitikere skal kunne ta et informert standpunkt. Uklart språk kan være til hinder for det og blir dermed et demokratisk problem.

Man kan mene at ferske politikere må regne med en opplæringsfase, og trøste seg med at de etter hvert blir vant til den kommunale fagsjargongen og den abstrakte stilen. Likevel må også de ta stilling til saker under første bystyremøte. Det bør ikke være slik at bare de mest erfarne politikerne, de som har lang trening i å navigere gjennom tåke, skal kunne ta en informert beslutning.

Rapporten fra Stavanger kommune trekker fram en tredje alvorlig konsekvens: Uklart språk kan skape mistanke – mistanke om at noen skal selge en idé eller en plan eller manipulere noen til å gjøre noe. Riktignok brukes språk ofte bevisst nettopp for å selge en idé. Dette gjelder selvfølgelig også kommunale strategier og politiske saksframlegg. Men det er problematisk når beslutningsgrunnlaget blir så uklart at beslutningstakerne ikke forstår hva de tar stilling til.

Informantene i Stavanger kommune ønsker seg tekster med et mer håndgripelig, konkret og «ærlig» språk, der det går klart fram hva som er problemstillingene, og hva som er beslutningsalternativene.

Vi vet at det tar tid å skrive kort, konsist og konkret. Men en kommuneadministrasjon som tar seg tid til å konkretisere tanker og formuleringer, vil forhåpentlig oppleve at det lønner seg: Prosessene går raskere, og beslutningene blir bedre.

Hvis kommuneadministrasjonen lurer på om en tekst er forståelig, kan den jo teste teksten på et knippe lokalpolitikere og andre vanlige innbyggere. Det er vel det man kaller innbyggerinvolvering i praksis.