Det byrdefulle yrket

Er det noen yrker som er mer krevende enn andre?

Svaret er det selvsagt umulig å gi, for hvordan skulle man måle hvor krevende eller, for å si det med et gammelmodig språk: Hvor stor «arbeidsbyrde» et yrke har? Er det den fysiske belastningen? Den mentale?

Og er det ikke slik at den personlige oppfatningen er av betydning? Det som noen synes kan være krevende, kan andre finner ganske lett, endog stimulerende.

Selv om det må være umulig å måle «byrde», har betegnelsen i lang tid vært i bruk i lærernes arbeidsavtaler. Ifølge dagens tariffavtale skal det gis ekstra ressurser til lærere med «byrdefull undervisningssituasjon». Det som ikke lar seg måle, har partene i skolen klart å få et mål på.

Koblingen mellom «byrde» og læreryrket har, som selve begrepet, et gammelt opphav. I 1948 reiste Oslo lærerlag og Oslo lærerinnelag et krav om kommunale tillegg for lærere i Oslo. Dette kravet medførte på begynnelsen av 1950-tallet en omfattende diskusjon mellom Oslo-lærere og de som hadde ansvar for lærernes lønn, som da også innbefattet staten.

Begrunnelsen for å skulle lønne Oslo-lærerne ekstra, var at å jobbe i en storby som Oslo ble vurdert å innebære «særlig stor arbeidsbyrde». Lærerne der måtte slite med de «spesielle vanskeligheter som følger med skolearbeidet i et storbymiljø».

Siden staten var part i spørsmålet om lønn, fulgte flere statlige utredninger. Staten var enig i at det å være lærer kunne være krevende. Det ble sagt at:

«Det åndsarbeid læreryrket er, stiller store krav til overskott av arbeidsevne og humør. Det er en kjent sak for alle som har hatt med oppdragelse og opplæring av barn og ungdom å gjøre.»

Det ble ikke imidlertid ikke funnet noen tungtveiende grunn for at arbeidet i storbyen skulle være mer krevende. Staten fastholdt et likt lønnssystem for landets lærere, og slik har det i all hovedsak vært siden da.

Men spørsmålet om «byrde» stilnet ikke med dette. På slutten av 1960-tallet dukket det for full styrke opp igjen. Da handlet det ikke lenger om forskjell mellom det å være lærer i ulike deler av landet, men om forskjellen innad blant lærerne: Er det mer «byrdefullt» å være matematikklærer enn kroppsøvingslærer?

Ja, var svaret fra «Arbeidsbyrdekomiteen for skoleverket av 1969». Komiteen la med et sinnrikt system for utregning av byrden av å undervise i ulike fag, grunnlaget for det som har vært målestokken for arbeidsbyrden i skolen siden da: Leseplikten.

Det som var et spørsmål om lønn på 1950-tallet, ble til et spørsmål om arbeidstid på 1970-tallet, og det har siden da vært å finne i lærernes arbeidsavtaler som «byrdefull undervisning».

Er det en byrde å undervise? Noe man helst ikke skal gjøre? Hvorfor skulle da noen ville bli lærere hvis kjernen i yrket er en belastning?

Lærere blir lærere og fortsetter å være lærere fordi de liker å undervise. Det er kontakten med elevene og det å lykkes med å få elever til å lære og utvikle seg som er den største motivasjonsfaktoren for lærere. Å snakke om undervisning som byrdefylt, er å tale dette midt imot. Lærere trives også godt med å være lærere.

Finske lærere, som underviser betydelig mer enn norske lærere, trives enda bedre. Det kan umulig være undervisningen som er en byrde.

Det er selvsagt begrenset hvor mye lærere kan undervise. De må jo ha tid til ikke bare for- og etterarbeid, som det ennå heter, men også til selv å lære og utvikle seg.

Nå skulle man tro at norske lærere fikk rikelig med tid til å utvikle seg og å lære, siden de er blant dem som underviser minst av alle lærere i hele OECD-området. Men det er flere undersøkelser som viser at norske lærere ikke i særlig grad driver med egen læring og kompetanseutvikling, og det til tross for at staten bruker milliarder for å få det til.

Begrepet «byrdefull» og bruken av det har flere uheldige konsekvenser. Dersom det er slik at noe er krevende, er det vanlig i de aller fleste sammenhenger at man henter inn ekstra ressurser og hjelp for å klare oppgaven. Men slik fungerer det ikke med dagens avtaler.

I Oslo, hvor spørsmålet om byrde oppsto, heter den ennå i avtalen mellom kommunen og Utdanningsforbundet at formålet med «byrdefullressursen» er «å redusere arbeidsbelastningen for lærere med byrdefull arbeidssituasjon gjennom å redusere undervisningstimene».

I stedet for å bruke ressursene på å styrke undervisningen, brukes den til å redusere undervisningstiden til lærerne. Forstå det den som vil.

Begrepet «byrdefull» snakker ned læreryrket. Det gjør at det som er kjernen i lærerens virke, blir til en byrde. Det er neppe en god strategi for å utvikle profesjonen. Man kan tiltrekkes av det som er krevende, men dersom det som er krevende blir en byrde, er det ikke like attraktivt lenger.

Lærere, som er eksperter på motivasjon, burde for lenge siden ha kvittet seg med betegnelsen og koblingen av den til undervisning.