Illustrasjon: Sven Tveit

Sykehjem, døden og de pårørende

Kronikk. På sykehjemmet må vi planlegge for døden i åpen dialog med de pårørende, slik at de kan leve videre med en visshet om at pasienten fikk den beste omsorgen.
14.9 2018 09:49
Pårørende er en viktig ressurs, og vi ser at pasientene får det bedre når de er fornøyde.

Gardinene var trukket halvt foran vinduene, den lave høstsolen laget en lysende stripe over gulvet, luften var klar. I sengen i det lille rommet i sykehjemmet lå den døende mannen. Han hadde besluttet å avstå fra videre aktiv behandling, hvilket ville medføre døden innen få dager. Men han var fortsatt våken, og ved siden av sengen satt hans kone.

Situasjonen var avklart, og etter en rolig samtale med meg som sykehjemslegen, bøyde pasientens kone seg over sin mann i sengen, kysset han forsiktig på pannen, så på han med kjærlighet i blikket og sa: «Husker du, min elskede? At vi lovet hverandre at den som dør først, skal gjøre det med god samvittighet.»

Pårørende er i ulike faser når pasienter flytter inn i sykehjem. De har ofte fulgt sine kjære inn og ut av sykehus, gjennom korttidsopphold i sykehjem, fulgt dem opp hjemme og tatt mye ansvar, mens pasientens funksjon gradvis er blitt redusert. Mange pårørende opplever det lettende at sykehjemmet overtar ansvaret, mens andre synes det er vanskelig å gi slipp.

Mange pårørende er innforstått med at helsevesenet ikke lenger kan gjøre pasienten frisk, men ønsker at den siste delen av livet skal bli best mulig med god lindring og pleie.

Noen pårørende har høye forventninger til bedring nå som sykehjemsplass endelig er innvilget – med fysioterapi, aktivisering, ernæringsprogram og tett oppfølging av lege.

Det er viktig å få fram forventningene til de pårørende. For oss som jobber i sykehjem, er målet at pasienten og pårørende skal oppleve den siste delen av livet og dødsfasen trygg og verdig. Forutsetningen for dette er godt pårørendesamarbeid basert på tillit.

Terskelen for å få sykehjemsplass, er høy. Pasientene som flytter inn, er ofte svært gamle, multisyke og etter hvert har de fleste en grad av demens. Forventet levetid er under to år.

Alle faste sykehjemspasienter skal dø. Det er viktig å forberede de involverte partene for å forebygge at dødsprosessen blir preget av utrygghet og frustrasjoner, og forhastede medisinske avgjørelser til skade for pasienten.

En interessant observasjon er at døende pasienter blir roligere og trenger mindre lindrende medikamenter når de pårørende er vel ivaretatt.

Ved sykehjemmet der jeg jobber, ønsker vi at de pårørende skal føle seg velkomne og delta i aktiviteter sammen med pasientene i det daglige. Pårørende er en viktig ressurs, og vi ser at pasientene får det bedre når de pårørende er fornøyde. Ja, noen pårørende blir faktisk så knyttet til sykehjemmet, at de fortsetter som frivillige etter at deres mor eller mann er død.

Alle pårørende blir invitert til en systematisk, tverrfaglig innkomstsamtale når nye pasienter flytter inn. Her gir vi de pårørende anledning til å fortelle om pasienten, dele tanker og erfaringer, og uttrykke sine forventninger og eventuelle bekymringer forbundet med sykehjemsoppholdet.

Disse samtalene kan avdekke følelser som dårlig samvittighet, avmakt og sorg. Vi må ha kompetanse for å imøtekomme slike normale følelser hos de pårørende. Fra vår side informerer vi om sykehjemmets tilbud og behandlingsfilosofi.

Gjennom åpen dialog er målet at vi også skal snakke om døden og planlegge hva som skal gjøres når potensielt dødelige tilstander oppstår. Min erfaring er at stadig flere er åpne for å snakke om livets avslutning.

Innimellom er det utfordrende når pårørende har ulike meninger seg imellom om behandlingsaktivitet, eller når vi opplever at de pårørende ønsker mer utredning og behandling enn pasienten selv uttrykker.

Det hender også at pårørende endrer holdning når døden nærmer seg.  Sykehjemspasientenes helsetilstand svinger, og det kan være vanskelig å avgjøre når en pasient er døende. Noen pasienter dør når vi aktivt avstår fra helbredende behandling ved akutt sykdom. Andre dør uten forvarsel. Pasienter kan kvikne til etter alvorlig sykdom, til tross for at vi avstår fra aktiv behandling og alle faste medisiner er fjernet.

Mange pasienter dør langsomt mens organsystemene svekkes gradvis. Sykdom og medisiner reduserer funksjonen og appetitten. Appetitten påvirkes også av inaktivitet, forstoppelse og smerter.

Demenssykdommen kan medføre at pasientene mister opplevelsen av sult og tørst. Indre uro gjør det vanskelig å sitte til bords. Smaksopplevelsen endres. Svelgfunksjonen og næringsopptak i tarmen svekkes.

Pasientene avmagres uten at ernæringstiltak har effekt. Til slutt blir pasienten sengeliggende og utmattet og orker verken å ta til seg næring eller væske. Slike langstrakte dødsprosesser kan oppleves frustrerende og tunge for de pårørende, som får mye tid til å kjenne på sine følelser og bli i tvil om avgjørelser underveis.

Sykehjemslegen bør ha regelmessig kontakt med pårørende når pasientenes helsetilstand svinger. Det er viktig å lytte til deres ønsker og behov, men også være tydelig på at det er legen som har ansvaret for avgjørelsene som tas.

Vi må alltid huske på at de pårørende skal kunne leve videre med en visshet om at pasienten fikk den beste omsorgen, inntil døden naturlig skilte dem ad.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.