Myten om enhetsskolen

«Slipp læreren fri», «La læreren være lærer» – slagordene er ganske like, og de kommer fra alle partier.

Hva lærerne skal slippes fri fra, er det også tverrpolitisk enighet om: Tidstyvene – møtene, rapportene, skjemaene og testene som gjør at lærerne ikke får nok tid til å undervise.

Jobben med å redusere antall tidstyver er viktig, og den må føres både av skoleeierne og av rikspolitikerne, men det finnes også en annen tvangstrøye som for mange lærere antakelig oppfattes som enda mer hemmende. Ludvigsen-utvalget, som laget rapporten om framtidens skole, brukte ordet stofftrengsel i sin beskrivelse av en utvikling der det er kommet stadig flere mål inn i læreplanene. Den enkelte lærer har etter hvert så mye som skal læres bort, at han eller hun ikke rekker å jobbe grundig med noe.

Ludvigsen-utvalgets svar var dybdelæring. Fagene måtte slankes slik at elever og lærere sammen kunne jobbe så grundig at stoffet satt. Idealet er at hver enkelt elev ikke går videre til nye temaer innen et fagområde før læreren er helt sikker på at det mest grunnleggende både er forstått og innlært.

Et samlet storting har sluttet seg til denne målsettingen, og så er det blitt nesten stille. Arbeidet med det som er blitt hetende fagfornyelsen er overlatt til Utdanningsdirektoratet og en rekke undergrupper bestående av fagfolk. Dermed er også debatten om innholdet i framtidens skole blitt mer eller mindre avpolitisert.

Det er både synd og underlig. Politikere på alle nivåer hevder titt og ofte at utviklingen av en god skole er aller viktigst. Holdningsundersøkelser viser også at velgerne mener at skolepolitikk er viktigere enn alt annet. Da skulle man tro at partiene sto i kø for å reise de virkelig grunnleggende debattene om innholdet i dagens skole og behovene for å reformere eller å revolusjonere den.

Revolusjon ville det være snakk om, dersom noen politikere hadde tatt sjansen på å problematisere det mange forskere forlenget har påvist – nemlig at dagens skole ikke alltid virker utjevnende. Evalueringene av Kunnskapsløftet viste til og med at skolen i noen tilfeller forsterket sosiale forskjeller mellom elevene. Enhetsskolen, som etterkrigstidens sosialdemokrater skulle bruke for å fjerne klasseskiller, har åpenbart spilt fallitt.

I stedet for å erkjenne manglene, har mange av dagens europeiske sosialdemokrater slått seg sammen med høyresidens politikere i å gi enhetsskolen en ny begrunnelse – et nytt ideologisk innhold. Nå er det europeiske bedrifters konkurransekraft som skal sikres ved hjelp av en skole og en FoU-politikk som legger vekt på målbar kunnskap. Skolen skal gi framtidens voksne så gode ferdigheter i språk og realfag at de vinner de globale kappløpene om å utvikle et lønnsomt og innovativt næringsliv. Europas konkurransefortrinn skal være at praktisk talt alle har det samme kunnskapsgrunnlaget.

Målet om at alle skal med og at kunnskapsgrunnlaget skal være likt, kan raskt komme i konflikt med den pågående fagfornyelsen. Fagene må ikke slankes så mye at man mister de felles kravene til all den målbare kunnskapen som antas å være nødvendig for å sikre konkurransekraften.

Dessuten: Dybdelæringens konsekvens er nødvendigvis at en del elever ikke når de oppsatte kunnskapsmål innen skoleslutt.

Skal man legge politikernes festtaler til grunn, er ikke det et stort problem. I alle partier legges det nå vekt på at vi lærer hele livet. Formålet med skolen er at vi skal settes i stand til på best mulig måte å kontinuerlig ta innover oss og å bruke ny kunnskap.

I praksis er det noe annet som gjelder. Ingen regjering tar sjansen på å utvikle en skole som gjør det dårligere i de internasjonale sammenlikningene – enten de heter PISA, TIMSS eller PIRLS.

Tar man med at fritt skolevalg og opptakssystemet til universitets- og høyskoler gjør karakterpresset større enn noen gang, ender man med et system der lærerne må bruke all sin tid på å forberede elevene på tester og eksamener.

Noen lærere synes det er bra, andre føler at de mister sin frihet. Den siste gruppen vil aldri kunne gjøre skolen virkelig god. Alle vet at lærerens engasjement er avgjørende for elevenes læring.

Kanskje er det akkurat på det punktet den store politiske diskusjonen om skolens innhold skulle ha startet. Hva slags planer og krav trenger læreren å forholde seg til for å gi en best mulig undervisning – tilpasset det store mangfold av elever? Hva er nødvendig for å sette den enkelte lærer faglig fri?

Konklusjonen ville antakelig bli at mangfoldet er så stort at det i praksis vil være umulig å stille veldig omfattende statlige og kommunale krav til skolens innhold. Forestillingene om enhetsskolen måtte bli tenkt igjennom på nytt.