Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Lokalpolitikken blir råere

I den nye offentligheten er det mulig å være mer sleivete og polariserende enn noen gang før. Lokalpolitikere med sans for kompromisser, skal få det tøft.

Usakligheter og overdrivelser lever ekstra godt i det nye offentlige rommet.

Arbeiderpartiet i Finnmark er de siste ukene slitt nesten i filler av en av de aller mest vanlige politisk–strategiske diskusjonene opp gjennom tidene: Skal man stå med rene og ranke prinsipper på utsiden av en beslutningsprosess, eller inngå et kompromiss der man får til noe, men også godtar nederlag som gjør den politiske profilen utydelig?

I fløypartier som SV og Frp er slike diskusjoner dagligdagse, men i Arbeiderpartiet og delvis Høyre er de sjeldne.

Det er 90 år siden Ap gjorde sitt siste forsøk på å være et rendyrket revolusjonært parti. Etter den tid har de dyrket pragmatismen. Alle som har sluttet seg til Ap har fått innprentet at det er politisk gjennomslag som gjelder. Selv fra posisjoner der man ikke har makt, ønsker man å ha en hånd på rattet. Selvfølgelig gjør man det. Arbeiderpartifolk flest regner med at politisk avmakt er forbigående. Når de kommer i posisjon på nytt, bør det ikke være for mye å rydde opp i.

Ap-leder Jonas Gahr Støre tok et aldri så lite oppgjør med denne holdningen etter høstens valgnederlag. Han sa at partiet i forrige stortingsperiode var for opptatt av å ha hånden på rattet. Forlik med regjeringspartiene om forsvar, politi og innvandring var med på å gjøre Ap medansvarlig, og valgresultatet tydet på at Ap på grunn av dette faktisk tok en større del av regjeringsslitasjen enn regjeringspartiene. Det hadde skjedd noe med den politiske offentligheten som gjorde at færre velgere enn før ansvarliggjorde regjeringspartiene.

Støres konklusjon var at Ap i denne stortingsperioden skulle være mindre konstruktivt og samarbeidsvillig – bli mer tydelig – slik deler av Finnmark Ap på sist helgs årsmøte argumenterte. Det ville bli umulig å framstå som en klar motstander av tvangssammenslåinger med Troms om man samtidig godtok en samarbeidsavtale som alle i Finnmark mener er for dårlig.

I skrivende stund er det ikke klart hva flertallet i Aps nordligste fylkeslag endte med å vedta, men det viktige i denne sammenhengen er at Ap – både lokalt og sentralt – på nytt slites av den gamle debatten om pragmatisme.

Sterke krefter i partiet stoler fortsatt på ryggmargsrefleksen, og vil samarbeide med andre i stor grad. Andre igjen tenker at vilkårene for politisk agitasjon nå er blitt slik at det er nødvendig å være kompromissløs.

Helt siden partiavisene forsvant, har det vært vanskelig å komme ut i de tradisjonelle mediene  med nyanserte politiske budskap. Det har i mange tiår vært enklere å nå fram med klare ytterliggående budskap enn med konsensusargumenter. Det nye i offentligheten nå, er at kunnskapene og interessen for vanlig politisk arbeid ser ut til å være lavere enn på veldig lenge, at de sosiale mediene åpner for en ny type velgerkontakt, og at det ser ut til å være mulig å argumentere råere enn før.

Statsråd Sylvi Listhaugs kommunikasjonsarbeid studeres nå i alle partihovedkvarter. Hun har lyktes med å kople sin direktekommunikasjon til egne velgere på Facebook med en generell debattform der mye dreier seg om å kalle en spade for en spade og å generere motsetninger.

Det er gammelt nytt at man kan tjene på å polarisere debattene, men det nye nå er råheten det gjøres på.

Senterpartiet har allerede lært – for to uker siden kjørte partiet et stormløp mot et nytt gebyr på skifteattest som ble kalt dødsskatt. For noen år siden ville Sp ha fått beskyldninger om å overdrive når de kaller en selvkostavgift på 1.130 kroner for en dødsskatt, men i dagens offentlighet er det få som problematiserer argumentasjonen.

Enkelt sagt: Usakligheter og overdrivelser lever ekstra godt i det nye offentlige rommet. Når USAs president Donald Trump setter standarden, er det kanskje ikke annet å vente, men konsekvensene for det norske politiske ordskiftet er likevel klare: Polariseringen og overdrivelsene blir råere, fordi risikoen for å bli tatt for overspill er blitt mindre.

Det kommer antakelig også til å gjelde neste år – når kommune- og fylkestingspolitikerne skal kaste seg ut i valgkampen – på en arena som til hverdags aller mest preges av kompromisser og konsensuskultur.

Erfaringen fra tidligere valgkamper er at partiene velger seg ut noen få enkeltsaker som eiendomsskatt og privatisering, der de kan spille ut forskjellene seg imellom, men at de ofte ikke lykkes særlig godt fordi lokalpartiene selv i de mest ideologiske spørsmål er utpreget pragmatiske.

Neste år kan det bli annerledes. Da er sannsynligheten stor for at en mer polarisert og mindre polert rikspolitisk linje også vil spre seg til det lokale.