Rammet av egen suksess

Fastlegeordningen er grunnmuren i primærhelsetjenesten, men den er ikke dimensjonert for å tåle den belastning den nå utsettes for. Resultatet er det mange betegner som en fastlegeordning i krise. Hvordan kommunene velger å møte den, er avgjørende for hele helsetjenesten.  

Den personlige, forpliktende relasjonen mellom fastlege og pasient er forklaringen på fastlegeordningens suksess. Der er ingen annen faggruppe i helsevesenet som har et slikt kontinuerlig ansvar for sine pasienter.

Det har store fordeler, men også noen ulemper. Fastlegenes samarbeidspartnere har oppdaget verdien av den. Samhandlingsreformen har skapt økt press på pleie- og omsorgstjenestene i kommunene, men naturlig nok også på fastlegene som har det medisinske ansvaret. Fordi spesialisthelsetjenesten har blitt stadig mer fragmentert, har fastlegenes ansvar for oppfølging og koordinering økt tilsvarende. 

Å være etterspurt og ønsket er fint, men det er ikke måte på hva fastlegene skal ta ansvar for. Nav dyrker arbeidslinjen, og forventer at fastlegene er med på laget. Sykefraværet er for høyt, og fastlegene må derfor slutte å sykmelde.

Fraværet på videregående skole er for høyt, og det løser vi gjennom å kreve legeattest for bagatellmessige sykdommer. Vi er for feite i Norge, og løsningen er å be fastlegene veie alle pasienter.

Fastlegene har suksessivt fått nye oppgaver og økt ansvar, uten at noen har hatt kontroll på utviklingen. Fastlegeordningen er rammet av sin egen suksess. 

Fastlegeordningen var en privatiseringsreform, og i dag er brorparten av alle fastleger selvstendig næringsdrivende.

De unge, de som skal ta over etter en aldrende fastlegestab, kan godt tenke seg å jobbe som allmennleger, men mange ønsker ikke å starte med å lære seg næringsdrift og faget på én gang. De vil ikke være arbeidsgivere, og de ønsker i hvert fall ikke å betale >1 million kroner i inngangsbillett for å jobbe 45 timer/uken og ha legevakt i tillegg.

De er mindre opptatt av autonomi enn de eldre, og de vil heller ha forutsigbare rammer, fungerende vikarordninger og kunne være hjemme med barna når de er syke.

70 prosent av alle legestudenter er kvinner, men dette er ikke et spørsmål om kjønn. De unge mennene er enige med sine kvinnelige kollegaer. De vil ha et tydeligere skille mellom jobb og privatliv, og derfor vil mange unge leger ha fastlønnsstillinger, noe få av dagens kommuner tilbyr dem.

Resultatet er at vi har en fastlegeordning med selvstendige næringsdrivende leger som er overbelastet, og der de nye, unge legene ikke aksepterer rammevilkårene. Det er da ikke forbausende at vi får rekrutteringsproblemer.

Kommunene vil ha fastlegene på banen og ønsker en sterkere integrering mellom fastleger og kommunehelsetjenesten. Mange kommuner har merket seg at fastleger er vanskelige å styre, og det er ikke så rart. De er næringsdrivende, selvstendige juridiske objekter (også som fastlønnet) og har i tillegg sterk profesjonsidentitet og laugsånd.

Legene er ikke ulike annet høyt kvalifisert personell, med spesialiserte arbeidsoppgaver som krever evne til å ta ansvar, beslutninger og levere kvalitet. Slikt personell skal ikke styres, men ledes. De unge legene, framtidens fastleger, er minst like engasjert i faget og pasientene som dagens fastleger.

Det betyr at kommunene og fastlegenes har et felles ønske: God pasientbehandling og omsorg. Det må legges til grunn for en felles strategi, en overordnet plan for hvilken fastlegeordning vi ønsker oss i vår kommune.

Inngangsbilletten til fastlegeordningen må bli enklere, for eksempel gjennom fastlønnete utdanningsstillinger. Dessuten må vi finne en måte å redusere arbeidsbyrden på for den enkelte fastlege, enten gjennom å fjerne arbeidsoppgaver eller øke antallet fastleger, sannsynligvis begge deler. 

Den åpenbare løsningen er å møte de unge legenes ønsker og forventninger og tilby fastlønn, men vi må huske at det var en grunn til man at i 2001 valgte selvstendig næringsdrift som organisasjonsform. Begge ordninger har fordeler og ulemper, og kommunene må gjøre et informert valg.

I dag finnes det et villnis av forskjellige lønnsavtaler i kommunene. Noen har hele fem forskjellige lønns- og arbeidstidsavtaler på samme legekontor. Dette skaper misnøye, misunnelse og stadige krav om reforhandlinger.

Kommunen må ta vare på det kollegiale samholdet blant fastleger gjennom å tilby forutsigbare og langsiktige avtaler. Kommunen må helt enkelt velge strategi. Både legene og kommunene er tjent med dette.

Kommunene er ansvarlige for fastlegeordningen, og det er på tide at vi er vårt ansvar bevisst.  Ordningen er i endring, og som kjent er det lettere å dytte en stein som er i bevegelse i ønsket retning enn en som ligger i ro.

Vi kan velge å sitte på sidelinjen å avvente hva som skjer. Eller vi kan sette oss i førersetet og påvirke omstillingsprosessene. Trepartssamarbeidet mellom KS, staten og Legeforeningen er avhengig av oppdatert, virkelighetsnær informasjon fra oss kommunene, og det må vi gi dem. De kommer å foreslå noen rammer, men hver enkelt kommune må finne sin løsning, sammen med sine fastleger.