Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Hva skal barnevernet være?

Norsk barnevern kritiseres for å gjøre for lite, for mye og for maktmisbruk. Svaret må være å satse på å videreutvikle en kompetent tjeneste og å gi den støtte. 

Skal det ikke være mulig å fatte vedtak i barnevernssaker uten at foreldrene er enige i det?

I Norge skal vi være stolte av å ha et barnevern som tar barn og unges rettigheter på alvor. Vi har inkorporert både Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FNs barnekonvensjon i norsk lov, konvensjoner som blant annet slår fast at staten har anledning til å gripe inn i familielivet hvis det er nødvendig av hensyn til barns beste.

Men samtidig stormer det rundt norsk barnevern, og har gjort det en stund nå. Hva dreier denne debatten seg om, og hva kan den fortelle oss om barnevern i dagens Norge?

Barnevernet kritiseres både for å gjøre for mye, å gjøre for lite og være uprofesjonelle og gå fram på feilaktige måter. Vi ser debatten som er drevet av enkeltpersoner, som opplever at de eller andre har blitt urettferdig og feil behandlet av barnevernet, og uberettiget har mistet omsorgen for barna sine etter maktmisbruk fra myndighetenes side.

Betyr dette at terskelen for omsorgsovertakelse er for lav i dagens Norge? For det er omsorgsovertakelser dette dreier seg om, ikke det store flertallet av barnevernssaker som består av hjelp til barn og familier mens barna bor hjemme.

Eller handler det egentlig om barnevernets adgang til å bruke tvang overfor foreldre? Sosiale medier har blitt en kanal for noen av disse foreldrene til å komme med alvorlige og fra mitt ståsted helt uakseptable trusler både mot barnevernsarbeidere og deres barn, noe Dagbladet har påpekt i flere reportasjer den siste tiden.

Skal det ikke være mulig å fatte vedtak i barnevernssaker uten at foreldrene er enige i det?

Vi har også sett mange innspill fra en del engasjerte profesjonelle som ikke jobber i barnevernet, men som har jobbet med saker som sakkyndige eller advokater. Igjen handler debatten om at barnevernet overtar omsorgen for barn uten god nok grunn, etter at barnevernsansatte i kommunene kan ha håndtert sakene på helt feilaktig måte.

Innebærer dette et uprofesjonelt barnevern, som mangler kompetansen som skal til for å ta riktige beslutninger i de mest alvorlige sakene?

Og så ser vi debatt med utgangspunkt i tilsynsmyndighetene, som undersøker barnevernets arbeid. Nå sist har Statens helsetilsyn gjennomført tilsyn med barnevernets håndtering av meldinger og undersøkelser, det vil si ved inngangen til barnevernet.

Konklusjonen var til dels omfattende, formelle feil i et flertall av de undersøkte kommunene. Interessant nok gjaldt ikke diskusjonen i tilsynets rapport om barnevernet hadde engasjert seg for mye, men heller at feilene kunne ført til at barn som trengte det, ikke fikk den hjelpen de hadde krav på.

Dreier dette seg om at barnevernets prioriteringer går på bekostning av dem som trenger hjelpen mest, eller at barnevernet må bli større?

Så har faktisk medaljen en annen side også. I en nylig undersøkelse blant nærmere 250 foreldre sa omtrent 80 prosent seg helt eller delvis enige i at barnevernet hadde hjulpet dem. Unge voksne kan si at de ikke hadde greid seg uten hjelpen fra barnevernet, noe som kom fram i en undersøkelse som Redd Barna gjennomførte i forfjor. Slike standpunkter er stort sett usynlige i den offentlige debatten.

Et barnevern på barn og unges premisser innebærer hjelp i familien så sant det er mulig, på en måte som er til deres beste. Men er først omsorgen barn og unge får så dårlig at de tar skade av den, og det ikke er mulig å få til tilstrekkelige endringer i familien, må det være mulig å plassere dem et annet sted selv om foreldrene skulle være uenige i det.

Samtidig har barnevernet en forpliktelse til å utføre dette arbeidet på en profesjonelt kompetent, respektfull og åpen måte, der alle partenes synspunkter får kommet fram.

Vi må leve med at barnevernets arbeid innebærer personlige, moralske, politiske og profesjonelle dilemmaer, og at enkeltmennesker vil føle seg og bli krenket av avgjørelser som tas.

Vi må også leve med at barnevernet til tider vil ta feil i enkeltsaker – det finnes faktisk ingen menneskebehandlende institusjoner som bare tar riktige og gode beslutninger. Derfor må vi nå satse på å videreutvikle et kompetent barnevern med fokus på vedvarende læring, som får støtte både innad i egen tjeneste og av sine øverste ledere.

Målet for arbeidet må være at barn og unge som er i kontakt med barnevernet, får en bedre tilværelse enn de ellers ville fått.